Bon Iver - 22, A Million
Terningkast 5

Intergalaktisk gospel

Bon Iver er i ferd med å bli en egen sjanger: minimal, sunget elektrosoul for en generasjon som trenger trøst.

JV1Gospelsjangeren er – ufattelig nok, rent overfladisk – i vinden for tida. Chance The Rapper, Frank Ocean, Kanye West og vår egen Lido er blant flere prominente artister som lefler med dette sakralt-ekstatiske uttrykket. Men egentlig er det vel til å forstå: Selv om du lykkes (hva enn det innebærer) i dette samfunnet, er det ikke gitt at lykken kommer bankende på døren av den grunn. Kjødet skal ha sitt, men ånden er vel viktigere, når alt kommer til alt.

Justin Vernon, mannen som gjorde Bon Iver om til et band etter det nesten komisk ensomme prosjektet som ble debutalbumet For Emma, Forever Ago, kan fremstå som noe av en douchebag til tider – du vet han selvrettferdige, gjennomtatoverte og ølbryggende skjeggtassen du ikke vil havne ved siden av på et nachspiel. Som når han anklager Beyoncé for å være i seng med Pepsi og (halvhjertet) angrer på at han gjorde det samme selv, bare for en whiskyprodusent.

Men han kan skrive låter, denne Vernon. Tredjealbumet 22, A Million – en platetittel jeg noe motvillig må innrømme at jeg liker, det er verre med de migrenefremkallende låttitlene – utspiller seg sonisk i en bygd der maskiner og mennesker kjemper om å få skrive lokalhistorien. Det låter tidvis opprivende nydelig.

Platens “Woods” – låten Kanye West samplet for sin “Lost The World” i 2010 – er helt klart “03 715 – CRΣΣKS”, men det er tydelig at Vernon har plukket opp flere knep fra Kanye gjennom samarbeidet: borte er de fleste tilløp til noen bandfølelse, snarere er det digitale landskaper som driver mange av låtene videre, som smurfevokal-boblende “02 10 d E A T h b R E a s T ⊠ ⊠” og råfine “08 8 (circle)”. Det avsluttende tospannet “09 ____45_____” og “10 00000 Million” viser imidlertid at Vernon ikke trenger allverdens virkemidler for å skape magisk musikk.

Tekstuniverset er i beste fall kryptisk (numerologi spiller visstnok en stor rolle). “I’m unorphaned in our northern lights/ Dedicoding every daemon/ Taken in the tall grass of the mountain cable/ And I cannot seem to find I’m able” er ikke tekstlinjer som vil hjemsøke meg på dødsleiet, men Vernon viser en kjærkommen evne til å se hverdagen med store og umulige øyne (“I’d hide Berlin/ And run and find it/ Just for moon water”).

Det er god grunn til å tro at 22 vil bli stående igjen som et høydepunkt fra 2016, skvist inn et sted mellom Frank Oceans Blonde og Radioheads A Moon Shaped Pool. De tre platene har i alle fall én ting til felles: det menneskelige krenger hele tiden mot det maskinelle, men går seirende ut til slutt.

Marius Asp