Psyence Fiction - Spy vs. Spy

Intet nytt under solen

Norske Psyence Fiction har fine rammer, men lite innhold, på sitt debutalbum.

Psyence Fiction - Spy vs SpyFrem til i fjor lagde lofotværing Aleksander Johansen musikk som iampsyencefiction. Etter en godt mottatt EP og en singel, kom flere bandmedlemmer til – og navnet ble Psyence Fiction. De har brukt tiden frem mot debutalbumet blant annet til å varme opp for Highasakite på turné, og vise at de er et band med en god dose talent i bunn. Allikevel har de fremdeles hatt en del å gå på. Som kollega Marius Asp poengterte under fjorårets by:Larm-konsert har Psyence Fiction, som så mange andre i det samme landskapet, hatt et fint musikalsk uttrykk uten at enkeltlåtene i bunn nødvendigvis har vært spesielt slitesterke.

Nettopp den problemstillingen gjelder også debutalbumet Spy vs. Spy. Tittellåta er den eneste som stikker seg ut ved første lytt. Den er mer beskjedent instrumentert, og lavmælt, sammenliknet med de øvrige sju låtene, men har også en kraftfullt refreng som løfter låta ut av det atmosfæriske uttrykket og inn i minneboka. Etter flere lytterunder og en god dose tålmodighet (som publikum selvsagt bør ha også i 2015, selv om det ikke nødvendigvis er tilfellet), begynner låtene å utkrystallisere seg i noe større grad. Mange av dem er fremdeles anonyme, men den naturnære åpningslåta «Big Sleep» er fin å ta med seg videre.

«Spy vs. Spy»:

En av Psyence Fictions første konserter var en vellykket oppvarmingsjobb for Bon Iver-frontmann Justin Vernons Volcano Choir høsten 2013. Påvirkningen fra dette bandets isfjellaktige postrock preger også Spy vs. Spy. Blåsere, piano og elektronikk bygger et stort og ofte foruroligende lydbilde. Samtidig skaper Johansens trygge barytonvokal og varme americana-gitar en effektiv kontrast. Også Madrugada kan nevnes som referanse; «Jor El»  og «Don’t Stall» byr på et  dryss av skitten, nordnorsk rock. «Jor El» har også en kledelig dose ørketgitar og en villskap som gjør at den står ut i mengden.

Utrykket er det altså, ikke overraskende, ingenting å si på. Heller ikke tanken på hvordan det vil være å dykke ned i musikken i liveformat mens vinterkulda herjer utenfor. Dessverre er ikke det nok. Filmatisk indie er naturligvis sjelden hitlistemat. Samtidig har åpenbare påvirkningskilder – for eksempelt Sigúr Ros og Bon Iver – nok av sterke låter å vise til. Og det er fremdeles milevis opp og frem før Psyence Fiction er der. Men rammene er i det minste på plass.

Trine Aandahl