Satyricon - Satyricon
Terningkast 4

Iskald beregning

Satyricon har brukt fem år på sitt nye album, og viser nok en gang at de tør å utfordre sitt kjernepublikum.

SatyriconcoverSatyricon – og da aller mest Sigurd Wongraven – har for lengst blitt metalens beste forretningsmenn her til lands. Der andre fra black metal-scenen gikk fullstendig prog eller ruslet tilbake dypt ned i undergrunnen, sto Satyricon høyest på talerstolen. Der andre hatet alle eller ruste seg over sidelinjen, ble Satyricon listet på radio. De siste fem årene har gått med til å bli god på vin, og til å gjøre seg klar for sitt første selvtitulerte album. Jeg lar ekthetsdiskusjonen ligge langt nede i skuffen der den hører hjemme, og begir meg velvillig inn i Satyricon.

Etter en intro med gitar, trommer og torden marsjerer bandet rett inn i “Tro Og Kraft”. Ikke veldig kjapp, ikke veldig ekstrem, men med en okkult handling og et sinne som likevel fascinerer. Et slags bilde på det Satyricon har blitt. Et album som aldri setter rekorder i fart eller brutalitet, men som definitivt kan nytes av de fleste som sogner til metalen. Like mye rock som black metal. Mørk, men ikke fullstendig svart. Kald, men ikke farlig.

Første singel “Our World, It Rumbles Tonight” følger opp. En av låtene som minner mest om den gamle utgaven av Satyricon med insisterende vokal og truende komp. Det er som om Sigurd står rett foran deg med brennende blikk og peker deg midt i øyet. Da hører man etter. På det som er en strålende låt. På “Nocturnal Flare” er Satyr og Frost i starten så nær Black Sabbath som de klarer, mens resten av låten er pur Satyricon anno 2013. Langdryg og lett krydret metal for massene. Med prog-elementer og det hele.

Det første store problemet dukker opp når Satyricon drar inn Sivert Høyem på “Phoenix”. Jeg synes Siverts stemme er fenomenal, og låten er ganske bra, men på albumet passer den simpelthen ikke inn. “Phoenix” bryter opp på en måte som er ødeleggende for helheten. Som en non-album singel hadde sangen fungert som et spennende prosjekt der to verdener innen norsk rock kom sammen for å lage kunst, med mulig mål om radiospilling og verdensherredømme. I album-sammenheng påstår jeg at “Phoenix”, som ligger nærmere Madrugada enn Satyricon, er et feilsteg. Jeg setter pris på utfordringen, og mener sågar at den fungerer, men altså på feil sted til feil tid. Pirk, jeg vet.

Satyricon kommer seg inn igjen på albumsporet med harde “Walker Upon The Wind” som minner om det Satyricon jeg har elsket de siste femten årene, og holder det kalde trykket oppe med melodibomben “Nekrohaven”. Sistnevnte inneholder med litt godvilje gjenklang av Kiss og klassisk heavy.

Den mest lekne låten er nok “The Infinity Of Time And Space” som tar oss med på det meste fra dype metaldykk og inspirasjon fra seg selv til mystiske prate-partier og prog-herlighet. Avslutningen med den halvt renessansemessige og helt vakre instrumentalen “Natt” gir meg fornyet tro på både meg selv og menneskeheten. Selv om det kanskje ikke var den mørke meningen bak sangen.

Satyricon: foto: Kim Erlandsen/NrkP3.
Satyricon: foto: Kim Erlandsen/NrkP3.

Jeg savner nok litt av det rasende villdyret Satyricon kan være. De fleste låtene går i et nokså likt mid-tempo, og selv om det er mye innhold i hver enkelt låt blir noen av komposisjonene trukket noe for langt ut i tid. Jeg får aldri lyst til å brenne små kirker laget av papp eller å drikke blod som en kåt vampyr fra tv – heldigvis, kanskje – men det er mye å nyte likevel. Gjerne litt voksen og tilbakelent nytelse med en av Sigurds vinutgivelser i hånden. Sånn dobbelt opp forretningsmessig, du vet.

Satyricon er ekstremt lite ekstrem, og beregnende som kun Satyricon kan være, men er samtidig en modig plate som nesten gir meg den iskalde gåsehuden jeg trenger.

Totto Mjelde