Slottsfjellfestivalens Kastellscene bader i kveldssol og mengder av scenerøyk i det Immortal-trommis Horgh denger i gang den iskalde «Sons Of Nothern Darkness». Kontrasten mellom det glødende været og Immortals kjølige uttrykk er åpenbar og fra første stund med på å gjøre bergensernes sjeldne festivalopptreden til noe helt spesielt. Samtidig som kontrastene er store så finnes det ikke et black metal-band i verden (om vi luker blendende Deafheaven ut av sjangeren) som gjør seg bedre i slike majestetiske og varme omgivelser.
Immortal er på ingen måte som andre sortmetall-band. For og i tillegg til å ha sjangerens vittigste og luneste frontfigur i Abbath, finnes det ingen spor av selvhøytidelighet eller tabloid satanist propaganda. Bandet som er kjent for sin ikoniske ansiktsmaling leverer heller et reinspikka rockeshow – fullbyrdet med eksplosive doser pyro – med sine fengende og dødstunge låter som våpen. Og Immortals første konsert i solnedgang ble nok en bekreftelse på hvor godt tak den voldsomme trioen har på liveformatet.
Etter en forrykende åpning setter de bokstavelig talt fyr på scenen («Norden On Fire) før de så forsøker å rive den ned med blytunge «In My Kingdom Cold», låta har nemlig et midtparti som gynger heftigere enn selveste Kongen av fjellet. Også har du lyden da, som er så kompakt og snerrende at den tilfører klassikeren «Withstand The Fall Of Time» en tyngde den ikke er i nærheten av å ha på plate.
Det er ikke bare lyden og pyrokanonene som er i fyr og flamme på toppen av Slottsfjellet denne fagre sommerkvelden. Abbath kjører på med sine velkjente (og nærmest forførende) hoftebevegelser og hans hysteriske krabbegange. I tillegg legger han inn spøkefulle bemerkninger i mellom slagene, noe publikum setter stor pris på. Men den spissfindige frontmannen føler ikke han har gitt nok av seg selv før han selv tar over som flammeblåser.
Hvem skulle tro at en av sommerens beste minner skulle bli da Immortal svøpte inn Slottsfjellet med sin iskalde black metal? Jeg skal ikke i lyve på meg en så sterk i tro, men i det sistelåta «One By One» jamret utover det spektakulære festivalområdet hadde jeg mest lyst til å legge meg ned i gresset å myse mot den fallende solen. I går kom jeg til å påstå at Kvelertak er norges beste liveband. En påstand jeg fortsatt står ved, men om jeg måtte velge kun ett band å se på en solrik dag neste år hadde Immortal vært et soleklart førstevalg.
