GURLS - Run boy, run
Terningkast 5

Jazz til folket

Det er vanskelig å ikke falle for GURLS sin attityde og lettbeinte musikkstil.

11 timer er all tiden Hanna Paulsberg, Ellen Andrea Wang og Rohey Taalah krevde for å få hele debutskiva deres på teip, men det har tatt flere år å havne her. Det var Paulsberg som startet GURLS i 2013, og den gang var det Emilie Nicolas som hadde fått plassen bak mikrofonen. Slik forble det ikke, og fakkelen ble senere gitt videre til Taalah, da Nicolas istedet begynte å prioritere sin solokarriere.

De tre ressurssterke musikerne fikk forrige helg stå for oppvarminga for selveste a-ha i Oslos storstue. I dette tilfellet var faktisk forretten, altså GURLS, vesentlig mer interessant enn selve hovedretten. På scena viste de sjarm og ferdigheter om hverandre, med gode låter som grunnmur. Klart det pirret nysgjerrigheten og lyttelysten. Det gav mersmak, og akkurat det gir også Run boy, run.

❤️ Elsker ❤️

GURLS sin jazz, med innslag fra pop og soul, er god å høre på. I det ene øyeblikket er det skånsomme og vakre “Oui” som koser med ørene dine, i den neste er det tøffere “Dis Boy” (med Nicolas på gjestevokal, vel og merke) som stjeler showet. Og alt som brukes er én tenorsaksofon, én kontrabass og stemmene deres. Det er jazz av den behagelige sorten, med tekster som er både freske, morsomme, samfunnskritiske og fine. Eksplisitte, til og med.

Men Run boy, run byr på flere bra momenter enn som så: “The Boy Who Came To Town” er ett av platas deiligste spor, og “Syngedame” er ett av de mer fyldige sporene hvor Rohey virkelig viser lidenskap og bredde. I det hele tatt viser alle nydelige evner til å lage non-chalant, lekker og vennlig musikk.

? Elsker ikke ?

Jeg er ikke like stor fan av albumets åpning og avslutning som det som befinner seg i mellom. Selve konseptet kan også bli litt repetetivt siden det er så få intrumenter som spiller inn.

Det skal også sies at dette er en nisjeplate. Det er så klart ikke direkte negativt, men det kan hende du enten synes dette er søvndyssende å høre på, eller at det istedet er en fornøyelig lytteropplevelse. Jeg identifiserer meg enkelt med sistnevnte kategori.

Nicolay Woldsdal