Ulver
Hvor ble det av flodbølgen av mørke og melankoli? Stoppa av en dike av forventninger?
Ulver. Årets må-se-band. Øyafestivalen er én av få muligheter til å få dem med seg. Som svartmetall-band spilte de konserter, men i år møter de publikum for første gang med sin helt spesielle blanding av industri, ambient og eksperimentell stemningsmusikk.
Store-Ulver
Live får vi et utvida Ulver: fire ekstra musikere, der Jørgen Munkebys (Shining) saxofon og Lars Pedersens (When) perkusjon er mest markante mot bølgene av de andres pauker, tangenter, strenger og elektronikk. Sangene, inkludert «For The Love Of God» og «In The Red» er relativt tilgjengelige, melodiøse, skilt av brutt jazz. Hver og en er mest opptatt av sin egen stasjon på scena – enkelte ganger i synlig samspill med filmkunsten bak dem. Kun den minste ulven, jazzsaxofonisten (som er med på færrest sanger), tar en slags lederrolle.
Kanskje var forventningene mine skrudd for høyt denne ene gangen. Kanskje var det forventningene hos bandet på forhånd som hindra dem i å finne sammen som den mørke krafta de burde vært for oss? Tatt i betraktning hvor bra alt de lager er.
For mange kanskjer
Tross dette, på partiene der deres umiskjennelige drag av maskinelle strenger drar oss med, er det til et sted fullt av klang og luft. Og, endelig: på «Not Saved,» organiserer ei pauke det stille drivet forsiktig. Det løsner. Men for seint. Dette er siste stykke musikk. Merkelig å bli etterlatt nesten-fornøyd etter å ha blitt gitt så stor musikk.
Tross dette vil jeg fastholde: 2009. Året du måtte se Ulver. Kanskje.
Siri Narverud Moen
