Marduk - Serpent Sermon
Terningkast 4

Jevnt i siget

Marduk har aldri laget et ordentlig dårlig album, og med tanke på at Serpent Sermon er deres tolvte, er det ganske imponerende.

Da svenske Marduk startet opp for 22 år siden hadde Morgan Steinmeyer Håkansson ett mål for øye: Å danne det mest blasfemiske bandet i verden. Marduk ga ut sin første plate allerede i 1991, og har holdt seg inne med kjapp og shreddende black metal siden. De er et etablert og viktig band innen sjangeren, og selv om de kanskje ikke låter så puristiske som på 1990-tallet, står frenetisk riffing og bilderike tekster fortsatt i front.

Marduk har levert flere enorme album, blant annet Dark Endless (1992), Opus Nocturne (1994), Panzer Division Marduk (1999) og innovative Rom 5:12 (2007). Deres forrige utgivelse, Wormwood, var heller ikke et vissent skudd på treet, og med Serpent Sermon fortsetter de å holde massene på avstand.

Klangfulle og militante trommer som ljomer som et ekko gjennom en steinete og dyp dal i tittelsporet. Låten drives fremover med gode melodier, fete riff, et mellomspill i midttempo og et episk refreng blandet med raspende vokal fra Mortuus, bandets vokalist siden 2004. ”Messianic Pestilence” fortsetter som en kjapp, bein og nihilistisk storm før den leder inn i schizofrene ”Souls for Belial”. Komposisjonen består av mange lag med temposkifter, tregere partier og variert stemmebruk.

”Into Second Death” er seigere og dystrere med punk- og death metal-inspirerte deler. Trommis Lars Broddesson får dominere med knusende dobbel bass, og Mortuus knirker og skriker effektivt avgårde. Refrenget er som en hissig influensa som ikke vil slippe taket, og da blir dessverre «Temple of Decay” en nedtur: Treige, klisjefylte riff en har hørt tusen ganger tidligere. Heldigvis kommer tidvis death metal-inspirerte ”Damnation’s Gold”, maskingeværkjapp og kald. Det er dissonant, men fengende og melodiøst med doomy passasjer. Bare synd at sangen avsluttes med et ekkelt rundhyl – det er det «feedback» heter på norsk – som varer altfor lenge.

“Hail Mary (Piss-Soaked Genuflexion)» er tradisjonell og blasfemisk med atonale fraser og krevende gitararbeid. Lydene mot slutten er dog merkelige og sender assosiasjoner til en motor som går under vann. “M.A.M.M.O.N” baseres på hviskende, rustne stemmer, og lyden låter liksom fjernere og dårligere enn på de andre sangene. Det tar seg opp når vanlig riffing og tromming tar til igjen, og det glir godt inn i den thrasha og crustpunk-aktige “Gospel of the Worm”.

Bassen er ryggmargen i “World of Blades”, og Devo får briljere med en bassolo. Dette er kanskje platas mest progressive spor med tregere instrumentering, fordervet vokal og mye bra melodisk innhold, og i så måte en fin avslutning på albumet.

Marduk blander fart og brutalitet med ondskap og atmosfære. Produksjonen er ren og tydelig, men det får også musikken til å låte noe steril, og en får inntrykk av at det må litt mer råte til før det høres slemt og desperat nok ut. I tillegg glir sangene kanskje litt for godt inn i hverandre for ingen av dem skiller seg umiddelbart ut som favoritter. Noen partier har den gamle ”sataniske glansen” over seg, men det er ett eller annet som mangler.

Serpent Sermon er ikke et album som overrasker, men det er heller ikke kjedelig. Det er vanskelig å sette fingeren på hva Marduk burde ha gjort annerledes, men mulig det begynner å snike seg inn litt rutine likevel etter over to tiår på veien. Liker du rå black metal er det likevel verdt å investere i denne plata.

Helle Stenkløv