Joanna går og går

Joanna Newsom: Have One On Me [Drag City/VME] …og kommer forsåvidt til slutt til døra. Men det tar lang tid. Og hva er det egentlig som skjer på veien dit? Joanna Newsom yndet seg inn med harpa si og den spesielle vokalveven på sin forrige plate Ys, med lange vandringer ut på heden og inn i relasjoners fantasilandskap. […]

Joanna Newsom: Have One On Me

[Drag City/VME]

terning3

Have One On Me (foto: plateomslag)

…og kommer forsåvidt til slutt til døra. Men det tar lang tid. Og hva er det egentlig som skjer på veien dit?

Joanna Newsom yndet seg inn med harpa si og den spesielle vokalveven på sin forrige plate Ys, med lange vandringer ut på heden og inn i relasjoners fantasilandskap. Det var skjønt og rart.  Det er fortsatt skjønt og rart, men altfor langt.

Lett?
Første plate i den nye tripletten starter easy nok til at jeg lar meg lede av englevesenet og hennes eventyrtekster; ut i den engelske hagen full av overlevninger av folk, både som i amerikansk visefolk, og som i nyere freakfolk. Men du veit den der følelsen av at du hører noe, og er mett etter tre minutter –  «ja dette var jo fint, en sjarmerende liten eventyrsang, kanskje har froskene noe å gjøre i det fruktbarhetsbildet i teksten.. Men hva, fortsetter den?.» Og etter det igjen tar sangen nok en ny vending og Joanna har sikkert tenkt at veien blir til mens jeg synger og dere går og går og «jeg fant jeg fant!».

Tungt?
Bevringene i stemmen og harpeklimpringa har allerede gnagd en del av tålmodigheta et stykke uti andre plate, og «You And Me, Bess», med sitt naive «la la la la»-tema får meg nesten til rive den vakre omslagskunsten i stykker. Misforstå rett: mye er vakkert og interessant, men den seksjonen som starter med «On A Good Day» bare fortsetter i samme vissvassende synkopelei som førstedelen. Det kreves en del for at et trippelkonsept som dette, med en artist som er et konsept i seg sjøl, ikke skal bli litt… mye, lissom (doh!).

Nei, bare langt ute
Fortellinger om nyfødte babyer, isfuglen, logrende haler og eventyrskapninger virvler opp i tekstene og før jeg veit ordet av det er jeg lost i en slags kunstmuzak med tverrfløyte i synkoper og det hele er egentlig ganske uttværende og ikke helt fullendt.

Er det dårlig gjort å sammenligne Joanna Newsom med seg selv? Hadde dette vært Ys ganger tre, hadde det nok bare vært en deilig overdose. Men melodiene og mønstrene er ikke like interessante denne gang. Og hvorfor trenger hun 18 sanger til å fortelle alle historiene sine? Hvis det finnes en grunn, mister jeg den av syne inni alle snirklene og eventyr-digresjonene. Den fascinerende seksualiteten/kjærligheten hun formidler er noe av det som tross alt skinner med et helt spesielt lys, og gjør Joanna Newsom til en vakker og viktig stemme – som i bildet av en bekk på «Ribbon Bows». Denne, og den lystige «Good Intentions Paving Co.», er blant de rundt halvparten av sangene jeg ville tatt med på utgivelsen. Resten kan alvefolket få gratis.

Siri Narverud Moen