Det er en ny og forbedret Teltscene på årets Hovefestival. I fem år har arrangørene slitt med å skape det som sannsynligvis var hensikten med denne scenen: Intimitet. For Emeli Sandés powerballad-persona passer det ikke så bra.
Hun har en mektig stemme. Og hun har låtmateriale som passer perfekt inn i formater à la fredspriskonserten. Sandé er kanskje vel voksen i uttrykket i en setting som Hovefestivalen. Hun trenger en svær arena for å spredd ut sine formaninger om kjærlighet og likeverd, og Teltscenen blir litt spinkel for Sandé, tross for god stemning blant de fremmøtte.
«Heaven», hitlåten som minner om Massive Attacks «Unfinished Sympathy«, var første spor ut. Klinisk gjennomført, dog ikke tannløst, fortsatte hun ferden med blant annet «My Kind Of Love» og «Suitcase». Det er fristende å kalle endel av sporene som «seierslåter» – 25-åringen er opptatt av å omfavne det fine i livet.
Siden India Arie «forsvant», har Emeli Sandé klart å fylle hennes plass i stor grad. Skotten er bare hypp på å være positiv og spre glede. «Mountains» ble fulgt opp med allsang på refrenget, og Sandé var takknemlig for mottakelsen.
Før hun avsluttet konserten med «Next To Me», fikk vi en lang Bob Marley-homage i form av den avdøde jamaicanerens «One Love». Den var spenstig fremført med mye bass, og helt riktig hvis man skal sette det i kontekst: Emeli Sandé vil bruke stemmen sin for å gjøre verden til et hyggeligere sted. Hun skal få kreditt for forsøket.
Ali R. S. Pour
