Med utsolgte arenakonserter i hele verden, 11 nummer 1-hits og over 60 millioner solgte singler, er den 23 år gamle Barbados-jenta Robyn Rihanna Fenty verdens største popartist.
Hvis du er i tvil om hvor aktuell Rihanna er akkurat nå, har du en liten oppsummering her: «Cheers (Drink to That)» fra forrige albumet Loud nyter radiospilling i hele verden og ligger fortsatt i øvre halvdel av Billboard Hot 100, «We Found Love» er nummer 1 i over 10 land og hun spiller en viktig rolle på Coldplays («Princess of China») og Drakes («Take Care») aktuelle singler for øyeblikket.
Bare ett år etter Loud er Rihanna klar med sitt sjette album Talk That Talk, hvor hun har fått med seg Jay-Z på tittelsporet (uten at de når nye «Umbrella»-høyder), men ellers gjør vokaljobben selv. Rihanna har en av popindustriens mest altgjennomtrengende og bærende stemmer, og denne gangen høres hun bedre og mer avslappet ut enn noen gang tidligere.
Rihannas stemmeprakt er på sitt vakreste og mest troverdige på den følelsesladde kjærlighetsballaden om å ha hjertet utenpå klærene, «Drunk on Love» – et Stargate-signert spor på nedre del av kåthetsskalaen. For det er sex og savn som star i sentrum den gangen: «We All Want Love», «Where Have You Been» og «You Da One That I Think About All Day».
På den seksuelle siden har hun aldri vært mer skitten og eksplisitt. «Suck my cockiness, lick my persuasion», åpner hun på «Cockiness (Love It)» som på tross av tematikken står seg som det mest interessante sporet på Talk That Talk. Bangladesh, mannen bak et par av de sterkeste hiphop-låtene fra det siste året («Did It On ‘Em» fra Nicki Minaj og «6 foot 7 foot» fra Lil Wayne»), har tatt med seg de karakteristiske vokalsamplene og den dype bassen og sørget for albumets urbane alibi.
Med Calvin Harris på laget har Rihanna beveget seg stadig lenger inn det europeiske musikklandskapet. Historiske «We Found Love» er ikke den eneste låta fra jentas sjette fullengder som kommer til å funke fantasisk på norske og nederlandske dansegulv. Dr. Luke og Harris har hentet frem den (litt for) hissige siden i seg på det som kunne blitt en favoritt fra skiva, «Where Have You Been», men som i stedet oppleves som en noe bipolar produksjon hvor takeoff’en er skivas antiklimaks.
Skuffende er også Talk That Talks avslutning – et par spor som musikalsk sett låter vel voksne til Rihanna å være. «Farewell» er en typisk, gjennomsnittlig Beyoncé-ballade, og sammen med «We All Want Love» stedet på albumet hvor man velger å hoppe tilbake til starten (eller til «Drunk on Love»).
Oppsummeringsvis er halve albumet solide, kommende hits, Rihannas vokal nydelig og produsentenes evne til å plukke opp impulser i tiden uten å lage dubstep-album deilig.
Christine Dancke
