Kiss - Wirkolascenen, Kollen Sommerfestival

Kiss landa trygt i Kollen

Kiss gjorde et svev av godt merke og satte et solid nedslag som avslutning av første Kollen Sommerfestival.

Gjennom mange år satt Kiss fast i en gjørme av mangel på kreativitet og originalitet. Bandet ga på 90- og 2000-tallet noen få album uten å imponere nevneverdig. Men i 2010 kom et foreløpig vendepunkt. Etter lange farvelturneer kom et bedre album enn på lenge – Sonic Boom var et friskt pust.

Paul Stanley med Kiss på Kollen Sommerfestival 2012. Foto: Jørn Gjersøe, NRK P3.
Paul Stanley er ikke den sangeren han en gang var, men gjør heller ingenting for å forsøke å skjule det. Foto: Jørn Gjersøe, NRK P3.

Man kan kritisere Kiss for å være kjipe og kyniske og bare tenke på penger, men det kan ikke være pengene som driver dem lenger. De har nok til å kjøpe seg hver sin sydhavsøy og sitte der resten av livet. Men én ting skal de ha; de leverer bestandig på scenen, og denne lørdagen var intet unntak. Bandet virka mer inspirert enn undertegnede har sett dem tidligere og det er tydelig at de er inne i en ny vår som gruppe.

Konserten i Oslo er ikke del av noen større turné, men kan heller sees på som oppvarming til sommerens planlagte rundreise i USA sammen med Mötley Crüe. Trolig brukte de anledningen til å varme opp til sommerens kompistur og åpna med klassikerne ”Detroit Rock City”, ”Shout It Out Loud” og ”Deuce” og med publikumsfrierier både i og mellom låtene glir de elegant over i ”Making Love”.

Kiss har aldri handla om bare showet eller bare musikken – det er en syntese man må ta begge deler av. Stemmen til Paul er riktig nok ikke hva den engang var, men så forsøker heller ikke Kiss å dekke over det med playback av noen form eller ferdig innspilte vokalspor. Bandet gir heller jernet uten sjenanse og fyrer av mer pyro enn en gjennomsnittlig norsk kommune på nyttårsaften.

– Are you getting what you came for? Spør Paul Stanley retorisk og vet hvilket svar han får, for det godt voksne publikummet, blanda opp med enkelte av folkets avkom, fikk akkurat det de var kommet for.

Tommy Thayer har vokalen på ”Shock Me” og har sammen med Eric Singer vært et godt tilskudd til det musikalske fellesskapet.
Vi får alle de vanlige ingrediensene med blodspyttende Gene, rakettskytende Tommy og til og med basooka-skytende Eric. Paul kan fortsatt kaste med mikrofonen, men misser på første forsøk og det ser unektelig litt geriatrisk ut når han skal ned og hente i platåskoa.

Det er et par litt kjedelige solopartier som trekker ned og en litt treg innledning på ”Black Diamond”, slik at Gene rekker å få hengt på seg flaggermusvingen som hadde falt av. Ekstranumrene er et slags potpourri av ”Lick It Up”, med tendenser til improvisasjon som ikke akkurat gjør låta noe dårligere, ”I Was Made For Lovin’ You», der Paul viser at han har innsett sine begrensinger som vokalist og ”Rock N’ Roll All Night (And Party Every Day)”.

Vi ender i et hav av hvit konfetti som får området til å se ut som en hvilken som helst annen Kollen-lørdag, før den medhørende knusingen av Pauls gitar. Verdt å merke seg er at bandet verken singlehiten ”Modern Day Delilah” fra sistealbumet eller hymnen ”God Gave Rock n’ Roll To You”, som de lar sive ut av høyttalerne ved konsertslutt.

Alt i alt var det et solid siste nedslag som satte punktum for den første Kollenfestivalen.

Setliste:
  • Detroit Rock City
  • Shout It Out Loud
  • Deuce
  • Making Love
  • I Love It Loud
  • Crazy, Crazy Nights
  • Shock Me
  • Doktor Love
  • 100000 Years
  • Love Gun
  • Black Diamond

Ekstra:

  • Lick It Up
  • I Was Made For Lovin’ You
  • Rock N’ Roll All Night (And Party Every Day)