Kjerubenes gjenklang

Det har vært mye å fnise av fra Billy Corgan på privaten de siste årene. Min favoritt er hans periode som tøydukkewrestler, te-møter-husflid-gründer og manager for wrestlinglag som reklamerer for stoler – i det hele tatt nok til å holde en førtisjuåring opptatt.

Musikalsk har det derimot ikke vært så mye å smile av, for selv om 2012s Oceania var fint nok, har resten av totusentallet vært fylt av ubeskrivelig tåpelige konsepter (Teargarden By Kaleidyscope), direkte pinlige albumutgivelser (Zeitgeist, Machina/The Machines Of God) og et hvileløst gjennomtrekk av musikere som for lenge siden har befestet The Smashing Pumpkins som Corgans soloprosjekt.

På Monuments To An Elegy har han med seg Tommy Lee på trommer og en hel bøling forvirrende utsagn som muligens inkluderer Brad Wilk og Mark Stoermer, men med et lydbilde som også har et jevnt tilsig av trommemaskiner og prosesserte gitarer.

Singelen «Being Beige» er et eksempel på at de ikke trenger Alan Moulder/Flood for å igjen få det lydbildet som gjorde dem populære, og som i tillegg er mye penere enn det noe oppskrytte Adore (1998). Her tar han også tilbake noe av det som bandets etterfølgere (The Pains Of Being Pure At Heart ca. Belong, hele katalogen til Silversun Pickups) har overtatt og gjort bedre de siste årene. Låter som «Anaïse!», «One And All» og «Anti-Hero» er gode, kjappe og catchy fuzzpoppere med samme energi som «Cherub Rock» og «Tristessa», bare uten tenåringsangst.

Corgans tekster bærer vel egentlig preg av at han ikke har så veldig mye på hjertet denne gangen, selv om jeg gjerne skulle hatt en tekst om den tøydukkewrestlingskampen. Til en viss grad kan man ane at noe av innholdet handler om at han ikke kommer til å gi seg, noe den like deler nydelige og flaue «Drum + Fife» omhandler. For øvrig er vel dét den første og eneste TSP-låten med pikkolofløytesolo, og måtte det forbli slik.

Ved siden av å være svært umiddelbart er albumets styrke at det bare er en halv time langt. Det er dette som gjør at man ikke rekker å føle på at Corgans ambisjoner sluker låtene, og det er dermed nesten halvparten så langt som totusentalls-nestbeste Oceania. Dette føles på mange måter som en naturlig oppfølger til Siamese Dream, med oppkrispet produksjon og lettere sinn. Overraskende mange låter føyer seg inn blant hans beste komposisjoner. Bedre enn Zwan, til og med, som jeg til nå har holdt som det beste han har gjort siden Mellon Collie And The Infinite Sadness.

Med den korte spilletiden og de lettfattelige låtene forsvinner noe av dybden, og da glir han av og til over til tomt patos («Run2me») og harry-rock («Monuments»), men alt i alt er Monuments To An Elegy en passe useriøs og svært spiselig bit av nittitallsstorhet. Sterk firer.

Jørgen Hegstad