Produsent-stjerneskuddet Danger Mouse og The Shins-vokalist James Mercers samarbeidsprosjekt har med rette vært en av årets mest omtalte musikalske komboer. Den raffinerte, selvtitulerte debuten viste frem en produsent og en vokalist som mestret harmonisk pop til fingerspissene. Merkelig nok var det nettopp fingerspitzgefühlen som manglet de første tjue minuttene på Engascenen.
Med en Danger Mouse som stadig byttet mellom trommer, orgel og gitar i front med en innadvendt Mercer ved sin side, flankert av full band-lineup startet det riktignok tregt. De første tjue minuttene var nemlig seige og stillestående. Pent og harmonisk – joda, men samtidig antitesen til ideen om et løssluppent kreativt, dynamisk overskuddsprosjekt. «October» ble en oppvisning i hvor statisk det er mulig å gjøre en låt og «The Ghost Inside» gjorde lite for å vekke det sedate publikummet foran Engascenen. Den første halvdelen var rett og slett et aldri så lite soldovent gjesp.
Heldigvis ble P3-hitsa «The High Road» og «Vaporize» omtrent midtveis i settet vendepunkt . Med ett så bandet ut til å kose seg litt mer, godeste Mercer mannet seg opp til et og annet kommunikativt forsøk og det hele åpnet seg i langt større grad enn innledningsvis. Eller som Mercer selv mente etter at han hadde spandert på publikum en Sparklehorse-låt; «Let’s lighten the mood».
Tommy James & The Shondells-coveren «Crimson&Clover» ble inngangen til en avslutning av settet hvor Mercers ord holdt stikk, tempoet økte, dynamikken fungerte bandmedlemmene i mellom og Danger Mouse, Mercer og resten av besetninga turde å dra på langt mer enn i begynnelsen av settet. «Mongrel Heart» ble en vinner i en ypperlig live-verjon og i det Mouse og Mercer gikk av etter å ha gjort en glimrende «The Mall and the Misery» var det liten tvil om at Broken Bells er mer enn et studioprosjekt. Spørsmålet er bare hvorfor de ikke valgte å dra på litt før.
Andreas Øverland
