Kings of Leon - Hovescenen, Hovefestivalen 2013
Terningkast 3

Konger av snork

Hvordan er det mulig å ha det så kjedelig på konsert?

Det tar meg kun fire låter inn i Kings of Leons (etterlengtede) konsert på Hovefestivalen for å innse følgende: Det er sjelden jeg har følt så lite om noe. Kanskje er det bare en universell lov at der mange band stinker og mange andre band briljerer, så finnes det også enkelte band som ikke er noen av disse delene. Band som befinner seg i et tomt og endeløst vakuum et plass mellom disse to ytterpunktene. Kings of Leon er utvilsomt et av dem.

Nåvel: Søskenflokken Oklahoma (pluss ett stykk fetter, må vite) har trykket, pakket og solgt sine millioner med skiver siden albumdebuten Youth & Young Manhood (2003). Og det er ikke ufortjent, langt derifra, for enhver musikksjef for en publikumsvennlig radiokanal burde mistet hodet for å ikke liste “Radioactive”, “Use Somebody” eller “Sex On Fire”. For Kings of Leons formel funker for de aller fleste i de aller fleste situasjoner. Også kjent som stadionrock.

Tilbake til konserten. Det har så langt gått fire låter, deriblant “Crawl” og “Molly’s Chamber”. To låter som viser to ganske forskjellige sider av bandet. Der førstnevnte bærer noe Muse-aktig og arenavennlig over seg, er sistnevnte fra den gangen Kings of Leon minte mer om The White Stripes enn U2.

Live spilles disse med den samme mangelen på lyst – en nødvendighet for musikk som skinner klart gjennom. Kanskje er det nettopp derfor en påfallende stor andel av kuttene – da særlig de mer rufsete låtene – kuttes brått mot slutten. “We’re having so much fun up here we’re playing really fast!”. Ja, særlig.

En altfor stor andel låter ingen bryr seg om (selv ikke Kings of Leon, tydeligvis) plasseres på rekke og rad. Det er en underlig måtte å sy sammen en setliste på, som samtidig understreker verdiløsheten over det aller, aller meste Kings of Leon har gitt ut.

Lyspunktene i all fylltåken er få, men de finnes i form av de megalomane singlene, som i stor grad skyves helt mot tampen av Kings of Leons tilmålte halvannen time. Som nevnt, “Radioactive” er en låt det er vanskelig å krangle på, mens “Use Somebody” låter som den er større enn livet selv, i så stor grad at man nesten lar seg lure – særlig fra scenen. Kall det gjerne “Kings and Queens“-effekten. Jeg forstår godt at sidemann skriker “One more time!”

Kvartetten forsøker seg på å runde seansen av med “Black Thumbnail”. Men da er allerede det siste kortet (“Sex on Fire”) brent opp, og tilnærmet samtlige festivalgjengere har tatt beina fatt ut fra konsertområdet. Jeg forstår dem godt, for Kings of Leon har ikke så mye mer enn Den Store Arenalåta. Og selv den har de altfor få av.

Kim Klev