Kendrick Lamar - good kid, m.A.A.d city
Terningkast 5

Kontroll i Compton

Kendrick Lamar fremstår tidvis som en moralens vokter. Men han leverer like fullt årets beste rapalbum så langt.

"good kid, m.A.A.d city"-omslaget. (Foto: Promo)
«good kid, m.A.A.d city»-omslaget. (Foto: Promo)

Ekte realness. Et rapteknisk monster. En rapper som tør å lage et konseptuelt album. Slikt settes pris på.

Den påtrengende konsensusen om å elske og føle 25 år gamle Kendrick Lamars neste steg uforbeholdent etter fjorårets uoffisielle debutalbum, Section.80, var likevel merkelig. Vi snakker om en helt streit teip, som for min del ofte ble skyggelagt av utgivelser fra resten av Black Hippy-kollektivet. Men Lamar er en del av verdens beste rapkollektiv akkurat nå. Samla løfter de et par relativt bleike rapår over gjennomsnittskarakteren. Jeg vil faktisk påstå at gjengen er hyperessensiell.

Kendrick Lamar er ikke sterk på punchlines. Han har heller ikke en overveldende sterk personlighet. Til gjengjeld er Compton-artisten flytmessig brilliant, og – ikke minst – sjangerens beste forteller idet du leser dette. Lamar er dine favorittrapperes favorittrapper.

Kendrick Lamar – «Swimming Pools (Drank)»:

Nå har han endelig sluppet sitt «ordentlige» debutskive, good kid, m.A.A.d city – et konseptuelt album som handler om Lamars livserfaringer i Compton. Snuttene mellom sporene gir lytteren innblikk i livet til et menneske som prøver, vil og tar valgene som styrer livet på rett kjøl. Det høres voksent, nesten bedrevitende ut. Men det er servert på intelligent vis, svøpt med driv og finesse.

Over luftige produksjoner svever Kendrick Lamar uanstrengt. «Sherane a.k.a. Master Splinter’s Daughter» åpner albumet med sausete orgel og med klangbelagte trappe-trommer. Overgangen til lettere primitive og hook-baserte «Bitch Don’t Kill My Vibe» er lekker, før Lamars blåser opp brystet i «Backseat Freestyle»: «I pray my dick get big as the Eiffel Tower / So I can fuck the world for 72 hours», sier han. Endelig får han skinne.

«Art of Peer Pressure» minner produksjonsmessig om Outkasts fantastiske ATLiens. Her skildrer Lamar på utmerket vis småforbrytelsens smale gevinst og samvittighetskvalene som følger. «Poetic Justice», komplett med Janet Jackson-sample, er kanskje albumets nydeligste sak. Drake, den vestlige halvkules sleskeste Solli plass-gangster, leverer et riktig så bra vers her. «m.A.A.d city» er debutalbumets mest gateorienterte, som skreddersydd for et DJ-sett, mens det tankefulle, Dr. Dre-miksa tospannet «Swimming Pools (Drank)» og «Compton» kroner verket.

Vi har vært litt sultefora på rappere med et høyt ferdighetsnivå som faktisk har noe melde. Joda, han er den nasale, ikke-røykende Dr. Dre-gullgutten som forfekter familieverdier og riktige valg. En annerledes KrF-velger. Men Kendrick Lamars debutalbum er like fullt en sterk kandidat til årets rapskive når vi nærmer oss slutten av 2012.

Ali R. S. Pour