In Flames - Oslo Spektrum
Terningkast 4

Kontrollert forbrenning

In Flames yter etter arbeidsbeskrivelsen under årets eneste norgesbesøk.

Selv om røttene deres befinner seg på et noe annet sted, kan man umulig fornekte pioneerarbeidet In Flames har gjort for det siste tiårets nybølge med primært amerikansk metalcore – her til lands har vel nedslagsfeltet vært spesielt stort blant de frustrerte, unge mennene som har flokket seg kameratslig rundt Amfiscenen på Hovefestivalen (RIP).

Som med alle band som enten frivillig eller ufrivillig ender opp med å høste stor suksess, har historien også skrevet seg selv for In Flames: Da de vendte seg mot den kommersielle kloden med 2002-albumet Reroute to Remain takket en rekke hardnakkede melodic death metal-puritanere demonstrativt for seg, mens en enda større flokk med nye tilhengere trakk seg mot Det Store Refrenget. Og siden har Gøteborg-bandet beveget seg mer eller mindre i retning av sistnevnte.

Med praktisk talt nyfødte (og blant blodfansen: allerede innøvde, viser det seg) Siren Charms bringer sånn sett svenskene lite nytt til bordet, i den grad at anmeldelsene har vært mer tempererte enn kanskje noen gang. Umiddelbart er dét vanskelig å krangle på: Plata låter temmelig livløs og uinspirert – spesielt satt opp mot At War Against Reality, det desto ferskere gjenforeningsalbumet til At the Gates, et annet (og kanskje enda viktigere) Gøteborg-band som var med på å forme den melodiske dødsmetallen på nittitallet.

I løpet av de første minuttene In Flames tilbringer i Oslo Spektrum, har imidlertid albumkuttene “In Plain View” og “Everything’s Gone” fått den slagkraften som mangler i albumtapningen. Anders Fridén – som forlengst har kvittet seg med sine karakteristiske dreadlocks – vrenger lungene over mikrofonhodet, mens resten av bandet dundrer stakkato løs på instrumentarsenalet de har til rådighet. Det er et energisk basketak av en entré, hvor bandet balanserer godt mellom sine lettere allsangs- og nakkeslengsvennlige sider.

inflames3

Energinivået daler imidlertid ikke lenge etter. Bleke “With Eyes Wide Open” dveler eksempelvis i altfor stor grad i deres svulstige alibi, uten en real ryggrad til å forsvare klagesangen og de møysommelige solopartiene. “Dette er den beste lyden jeg har hørt med In Flames,” proklamerer en ivrig fan, og han er sannsynligvis inne på noe, men det redder likevel ikke påfølgende “Through Oblivion” fra sitt monokrome, sepiafargede numetallskall.

Selv om svenskene klarer å hente seg inn igjen med den staute Clayman-schlägeren “Only For the Weak”, overskygges den delvis av en besynderlig hendelse: Tydeligvis har kravet om å inkorporere sosiale medier i alle (selv)promoterende ledd endelig også nådd metallsfæren. En yngre fan hentes opp på scenen for å fungere som en slags hype(wo)man, der hun bes filme publikum mens Fridén og co. spiller – for siden å laste klippet opp på YouTube. Det er bare å kaste seg over søkemotorene med det samme.

Sceneriggen senkes og lighterne heves idet postrock-flørten “The Chosen Pessimist” brer seg utover hovedstadens storstue. Dette er In Flames på sitt mest kledelig grandiose, og tatt det relativt emo tekstuniverset i betraktning, er det merkverdig at bandet ikke har utforsket dette terrenget ytterligere. Deretter er vi praktisk talt ved veis ende, hvorpå bandet arbeider seg fattet og bestemt gjennom en siste bunke med solide kutt – inkludert frenetiske “The Mirror’s Truth” og deres utvilsomt største hit, “Take This Life”.

De færreste vil sannsynligvis ha noe å utsette på In Flames’ innsats, liksom både publikum og band har lite grunn til å feste seg ved så altfor mye fra denne fredagskvelden. Men det var hyggelig nok, ikke sant? Joda, joda. Men nå skal det bli godt å få tatt bussen hjemover, si – det være seg mot Torshov, Skedsmokorset eller Göteborg.

Kim Klev