Midlake - Antiphon
Terningkast 4

Kontrollert retrospeksjon

De dyktige folkrockerne i Midlake låter mer overskuddspregede enn på flere år, men lider likevel under tapet av frontmannen.

For et par år siden fortalte en venn og kollega av meg om et dokumentarprosjekt han hadde skrinlagt: Han skulle fly til England, ta med seg filmutstyret sitt dypt inn i de britiske skoger, og der skulle han treffe, leve og bo sammen med Midlake – dels et band og dels et slags hippiekollektiv som hadde valgt å leve av det naturen hadde å by på, med latterlig appetittvekkende og intrikate folkrocklåter som fortjeneste. Innbilte han seg.

Det var kanskje ikke så rart at texanske Midlake hadde gitt ham et så feilaktig inntrykk. Gjennombruddsalbumet The Trials of Van Occupanther (2006), som fortsatt burde gjøre sjangerfrendene Grizzly Bear irrgrønne av misunnelse, roterer tross alt rundt konseptet om en ung manns opp- og nedturer i en avsidesliggende landsby på tampen av 1800-tallet.

2006 begynner riktignok å bli en betydelig stund siden, og i mellomtiden har følgelig også en del hendt med Texas-bandet: a) Få var fornøyd med den pregløse oppfølgeren The Courage of Others (2010). b) Deretter trakterte Midlake samtlige instrumenter på den tidvis hjerteskjærende solodebuten til The Czars-frontmann og P3-favoritt John GrantThe Queen of Denmark. c) Idet bandet gjorde seg klare for å skrive sin fjerde fullengder, flagget vokalist og låtskriver Tim Smith ut. Gitarist Eric Pulido tok over frontmannrollen, og innen kun få måneder skal Antiphon ha vært ferdigstilt.

Midlake – “Antiphon”

Kjenner man til det svenske Dungen-søskenbarnet The Amazing, vil åpnings- og tittelsporet låte familiært: Erkeeuropeisk og storslått psykedelisk folkrock som danser seg velspilt langs åssidene. Inkluderer man påfølgende “Provider”, “The Old and The Young” og “It’s Going Down” i regnestykket, vil man bli overrasket over hvor umiddelbart albumets første halvdel får sjangeren til å fremstå.

Et Midlake uten Smith låter sådan friskere og mer overskuddspregede enn på flere år, mens Pulido gjør en akseptabel erstatning for eksfrontmannens sørgelige stemme. Andre halvdel er også flott, med sine mer suite-aktige stykker, men fremstår samtidig mindre fokusert – primært takket være resirkuleringsnummet “Provide Reprise”.

“Du kan ikke jobbe utenfra og inn,” skrev nylig Inger Merete Hobbelstad, kulturkommentator i Dagbladet, om det altfor gjennomsnittlige nivået på norske tv-dramaer. Årsaken til at magmum opus-et fra 2006 var i stand til å lure min venn trill rundt, og få ham til å tro at dette var musikk med utspring i et ruralt mikrosamfunn, var altså sannsynligvis fordi tekstene til Smith har grunnlag i mellommenneskelige følelser (det lille), hvor sagnaktige universet deretter er plassert utenpå (det store).

Antiphon tar imidlertid den andre, late veien: Namedropping av historiske og naturtro elementer ender kun opp som floskler når tekstene egentlig ikke handler om noe som helst – med et hederlig lite unntak i albumbeste “The Weight”. Hvilket også er årsaken til at Antiphon aldri makter å karre seg over sperregrensen fra et “solid” til et “utmerket” album.

Kim Klev