Twin Shadow - Eclipse
Terningkast 2

Korte skyggekast

Twin Shadows tredje album er en traurig reise inn i åttitallets mest pompøse pop-øvelser.

eclipseDa Twin Shadow debuterte med Forget i 2010, var det som et sleskt-men-friskt pust i den smått avtagende chillwavebølgen. George Lewis jr. med produksjon fra Grizzly Bears Chris Taylor og det myteomspunne plateselskapet 4AD som utgiver.

Siden den gang har denne sjangeren utviklet seg mer inn i r&b-land med How To Dress Well som beste utøver, mens Lewis har gitt ut et album som forsøkte å minne om Morrissey, men som hørtes mer ut som Mr. Mister (Confess), og på Eclipse fortsetter han sin skinnhanskebekledte gjennomgang av tidenes svulstigste powerballadedecennium.

«You Eclipse Me», synger han, og jeg tenker – endelig har John Farnham funnet sin verdige arvtaker, om han skulle trenge en. Aller mest kommer dette til syne på «Alone» – en duett med Lily Elise – der de på beste Heart-manér (apropos tittel) kryster ut «I should be alone, waiting for you. I stay alone, I stay alone» over en produksjon som ikke overrasker noen – med tørre synthtrommer, luftige gitarer og tendenser til paukeslag.

Det finnes mange som finner inspirasjon som de kan videreføre også fra denne perioden, men Twin Shadow er ikke blant dem. Singelen «Turn Me Up», et fesent oppkok av Wilson Phillips, Berlin og Prince, er bare et symptom på den koldbrann av uoriginalitet som har spredd seg gjennom låtskrivingen hans på en storselskapsdebut som vil ha store vanskeligheter med å finne et publikum.

Tekstene er, som hans vane er, en evig runddans mellom «I» og «You» – han får ikke den kjærligheten han har, men han kommer til å vente. Hun lover ham ting som ikke gjennomføres, og de elsker hverandre men det blir aldri dem. Slike ting, gjentatt over en drøy halvtime, krydret med halvpastisjer som «don’t let me stand in the dark of your love» og «we don’t wanna be flatliners, pump-pump-pump it up», blir grusomt drøy kost når ingen aspekter ved albumet gir noe tilbake til publikum.

Kombinasjonen av overpompøs produksjon og ekstremt navlebeskuende tekster gjør dette til et album som krever svært mye dedikasjon til Lewis’ kjærlighetsliv og backkatalogen til Eva Records. Jeg finner ikke energi til noen av delene. Han skal ha for forsøket på å lage en artsy powerballadeplate, men resultatet er fullstendig uinteressant. Eclipse er en navlebeskuende øvelse i dårlig smak.

Jørgen Hegstad