Refused - Sjøsiden, Øyafestivalen 2012
Terningkast 5

Kretsmester i punk

Aldrende hardcorehelter på comeback-turné eller ei: Få andre kan konkurrere med livebandet Refused.

Vi har sannsynligvis alle noe å lære av matvanene til Dennis Lyxzén. Da den karismatiske Refused- og Invasionen-frontmannen tidligere idag gjestet radioprogrammet P3 på Øya fortalte han at han verken har spist ost eller kjøtt på hele 23 år.  Kanskje, bare kanskje, er det nettopp derfor han i en alder av 40 har energinivået til minst tre purunge Mick Jagger-kropper.

For så fort teppet faller ned foran Sjøsiden og Umeå-bandet fyrer løs med “Worms of the Senses/Faculties of the Scull” – fra bandets siste album, bransjevelteren The Shape of Punk To Come, fra ’98 – er 40-åringen (for anledningen kledd i danskebåtdress) allerede i gang med å svinge på mikrofonen, kaste seg selv rundt, rulle omvendt kråke og skrike som om det stod om livet.

Av de fire scenene på festivalen er særlig Sjøsiden beryktet for skarp og fattig lydmiks – det finnes vel få gitarister som ønsker at gitarlyden skal låte som den kommer fra et sett med iPod-høytalere. Og det tar dessverre noen få låter før nettopp dette begynner å mørne til.

Etter å ha fått tilropet “Free Pussy Riot!” skreket opp mot scenen setter frontmannen i gang med sin første tale for konserten: “På nittitallet var vi et band som reiste rundt og var noen jævla sinte anarkister som mente at musikk betyr så mye at det kan bidra til en bedre verden. Og femten år senere tror vi fortsatt at det går an. Så neste låt [“Rather Be Dead”] går ut til Pussy Riot.”

Refused på Øyafestivalen 2012. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.
Refused på Øyafestivalen 2012. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.

Det tar kun én låt til – “Coup D’Etat” – før Lyxzén igjen henvender seg til blodfans og nye tilhengere og nok en gang trekker trådene til deres idealistiske hardcore-solskinnsdager, og forteller om at påfølgende låt, “Summerholidays vs. Punkroutine” ble skrevet på grunn av kompleksene rundt å flytte konsertene fra steder som Blitz til større scener; “Og når vi vel nådd den toppen,” flirer han før han igjen danser som en rusa svensktoppvokalist.

Herfra blir konserten stadig mer glimrende, gjennom mathcore-perlen “The Deadly Rythm” og deres gravferdtema “Refused Are Fucking Dead”, ispedd flere mimreøyeblikk og frontmannens opprør mot “No Crowd Surfing”-skiltene foran scenen.

Moderne punkhistorie er kort unna å skrives når konserten rundes av til en regelrett perfekt tapning av klassikeren “New Noise”, samt det seige post-hardcoremonsteret “Tannhauser/Derive”, hvor tykke skyer av røyk skytes opp fra scenekanten. Det er forferdelig synd det bare skal bli med denne lille gjennforeningsturneen. Men det er da lov å håpe.

Kim Klev