Har du noensinne drømt om å være en vaskekte rockestjerne? Å kunne vifte majestetisk med mikrofonen foran 20.000 rabiate fans, og holde dem klamt i din hule hånd idet de raller med på refrenget? Det er jo først og fremst en drøm – en fryktelig søt en. Men de fleste av oss har nok likevel kjent på den en eller annen gang, på samme måte som man kan forestille seg å være førstemann på Mars eller å redde en fager møy ut av et brennende hus. I beste fall innser man ganske tidlig i oppveksten at «jaggu, dette er jeg virkelig ikke flink nok til. Jeg får heller finne på noe annet å drive med».
Jeg skal være forsiktig med å spekulere altfor mye i ambisjonene deres, men det er åpenbart at kompisgjengen som utgjør Departure (ikke ulikt de like elendige samtrønderne The Airborne Highfives) gjør alt de kan for å lage rock strømlinjeformet for radio- og stadionformatet: Bløtkakemektige refrenger, glattpolerte overflater og upretensiøs instrumentering som krever akkurat fem mann – synth, trommer, bass, gitar og vokal. Og det er jo for så vidt greit nok. Det behøver bare ikke være så gjennomført bedritent som på albumdebuten Razorblades & Lemonade.
Riktignok har singlene «Half/Split», «Gravity» og «Smoke Signals» vært med på å fylle P3-frekvensen med jevne mellomrom de to siste årene. Og trønderne fikk stemplet «lovende» på håndflatene bare ved å bli kuratert til årets by:Larm. Hvis den udødelige unnskyldningen «det er jo godt til å være norsk» ligger bak disse valgene, er det rart at ikke andre norske musikere har hyttet med nevene og bedt om rettferdighet. For selv sammenlignet med 30 Seconds To Mars og The Killers’ høyst mediokre album av fjoråret har Departure minimalt til ingenting å by på – verken av sjarm eller virkningsfulle melodier.
Verst av alt er prestasjonene til vokalisten. Selv i hans bedre øyeblikk, som på «Pioneers», låter han som en spak og tonedøv Brandon Flowers. De lyriske flosklene hans vil heller ingen ende ta: «City lights, neon signs/light the streets you leave behind» («Smoke Signal»), «aiming at stars at the speed of light/holding our breath passing satellites» («Pioneers»), og «just leave these streets, I’m not coming back/the August rain felt like snow» («Last Days of August»). For å nevne noen få. Han er også i stand til å få formuleringen «eternal sunshine of the spotless mind» (knabbet fra den ypperlige filmen med samme navn) til å låte uendelig plumpt.
Selv om debutsingelen «Half/Split» fortsatt låter som en billig MIDI-demo, vitner produksjonen på Razorblades & Lemonade stort sett om et band som har tatt seg god tid i studio. Eksempelvis åpner svisken «Quiet Eyes» med patossvøpte tangenter og – teit nok – den sentimentale pipelyden fra en hjerterytmemaskin, mens første halvdel av avsluttende (jøss?) «Last Song» drives frem av typiske The Edge-gitarer, før vocodere og tykke technobeats faser ut det som så vidt kan kalles en låt.
«Velsmurt» eller ei, Departure låter likevel først og fremst som et maskineri. Iskaldt, metallisk og hjerteløst – uansett hvor mye lyst til å spille i band som måtte ligge bak.
Kim Klev
