Beyoncé - Lemonade
Terningkast 5

Lag Lemonade!

Beyoncé har lagd Lemonade av livets mange utfordringer. Les anmeldelsen av hennes andre overraskelsesalbum her.

Det har vært mye Beyoncé det siste døgnet. Natt til søndag gjorde hun det nemlig igjen – overrasket oss med nok et album. Tolv kutt, inklusive hitten fra tidligere i år, «Formation». Én leksjon i historie, kulturarv og kvinnekamp. Livet gir mange sitroner. Spesielt som svart kvinne i en hvit manns verden.

Og hvordan fortsette å kjempe disse kampene? Beyoncé lager Lemonade.

Lemonade er et komplekst album både musikalsk, visuelt og kommunikativt. Beyoncé er innom både flere sjangere og tema, men ankrer i urban pop og kvinnekamp (les: utroskap). Helhetlig fungerer dette svært godt, men noe kan se ut til å skurre litt.

Selv om Beyoncé preger sjangerhoppene med stil, er de tidvis litt merkelige. Rockealibiet «Don’t Hurt Yourself» sammen med Jack White, tilbake til røttene i Texas-sporet, country og blues-pregede «Daddys Lessons» og popballaden «Sandcastles» viser i utgangspunktet allsidighet og musikalitet. Fallhøyden er imidlertid stor når man blander rock og r’n’b («Don’t Hurt Yourself»). Beyoncé klarer akkurat å lande på beina og høres sjukt fet ut med den karakteristiske vokalvrengen. Det er overraskende hvor godt Jack White-samarbeidet egentlig fungerer gitt sjangerkræsjen som rock og r’n’b faktisk er. Sjangerskiftene kan oppfattes som rotete, dog spennende. Uten at det er noe Bey bør dra så alt for mye lengre.

Beyoncés budskap er klart. Vær stolt av din (svarte) arv, ditt (svarte) opphav, ditt (svarte) utseende. Det kan ikke beskrives hvor viktig det er at en artist på hennes størrelse tør å bruke stemmen sin til å belyse dette temaet. Samtidig er det litt rart å synge “I like my baby heir with baby hair and afros, I like my negro nose with Jackson Five nostrils” («Formation») når hennes signaturutseende er blond parykk, og både hun – angivelig – og hele Jackson Five har operert nesa.

Det er ingen tvil om at Queen B fungerer godt også utenfor sitt eget habitat. Det er Lemonade et selvoppfyllende eksempel på. Samtidig er hun aller best på reinspikka r’n’b. Derfor blir man ekstra gira over låter som «Hold Up». Låta sampler 60-talls-hitten «Can’t Get Used to Losing You» forent med reggae beat, airhorns og aksent på vokalen. Rihannas hitoppskrift funker nok en gang sjukt bra. Beyoncé tar til seg elementene som om det var hennes egne – og det svært overbevisende.

Tørsten på mer real r’n’b slukkes delvis når låter som «6 Inch», «Love Drought», «Sorry», «Formation», «Pray you catch me» og «All night» snurrer. Disse står ut som platas aller beste. The Weeknd-samarbeidet («6 Inch») fremstår svært massiv, med sin mørke bass og tunge beat. Beyoncé leker med 60-tallet og jazz i mellompartiene og ad libsene gjør denne låta enda fetere. «Love Drought» er både søt og tøff. Den inneholder tydelige, klassiske musikalske sjangerreferanser som lys, pitchet 90-talls synth, harmonisk melodi og myke 808-trommer. Vokalprestasjonene og koringene på «Pray You Catch Me» er ørebalsam, mens «All Night» er en rørende hyllest til kjærligheten. «Sorry» er i likethet med «Formation» sporene som viser fingeren til haterne og de kjipe mennene, med det svært catch frase-vennlige hooket “I ain’t thinking ’bout you”.

Det er imidlertid litt vanskelig å tro på Beyoncés historier. Det henger en eim av medierådgivning og PR-konsultasjon over det hele. Noe som kan trekkes helt tilbake til starten i Destiny’s Child. Men uansett hvor dobbeltmoralsk mange mener at Beyoncé er, gjør hun fortsatt en viktig jobb hva gjelder rase og kvinner. Lemonade er en omfattende utgivelse med utallige tekstlige, musikalske og visuelle referanser, og kommer nok til å stå som et av hennes aller mest kraftfulle og viktigste verk.