Gjennom sine nostalgiske låter, særegne vokal og «plaget skjønnhet»-image har Lana Del Rey de siste årene posisjonert seg som en favoritt hos publikum som ikke liker den stereotype listepopen, men som heller ikke dukker altfor dypt ned i hipster-bloggosfæren for å finne sine nye favorittlåter. Mange har gitt henne merkelappen «alternativ» – en mild overdrivelse tatt i betraktning at Born To Die (2012) har solgt flere eksemplarer enn Beyoncés to siste album til sammen.
Debutalbum eller ikke: Born To Die var ganske bra. Noen låter, som «Off To The Races», «National Anthem», «Video Games» og «Summertime Sadness» var så sterke at de reddet et album som i sin helhet var litt for langt. Nettopp disse låtene mangler på ferske Ultraviolence. Albumet er mye mer monotont, og det slørete, sløve uttrykket fra The Great Gatsby-låta «Young And Beautiful» videreføres.
Ultraviolence åpner med psykedelisk gitar (signert The Black Keys-medlem og produsent Dan Auerbach) på «Cruel World». En åpningslåt som kan kalles modig – men det først og fremst fordi den er seig, kjedelig og risikerer å riste av seg lytteren allerede etter et par minutter. Intensjonen er nok å skape noe som vil bli kalt «storslått» og «dramatisk». Det lykkes dessverre ikke. Og nettopp dét er følelsen som sitter i etter uttallige runder med Ultraviolence i headsetet: Dette er musikk det er vanskelig å bli grepet av.
Albumet dyrker det nostalgiske; amerikanske popkultur-ikoner smelter sammen med lyden av bølgeskvulp og kolonitid. Singelen «West Coast» er representativt for hvordan albumet høres ut: Det er mer gitar enn tidligere, distansert vokal og myke kanter.
Se musikkvideoen til «West Coast»:
Den dype, jazz-aktige vokalen har blitt ett av hennes fremste varemerker – og ja, hun er flink til å synge, rent teknisk, men nå høres 28-åringen (som ofte ytrer dødsønsker i intervjuer) så livstrøtt ut at det er uinspirerende og irriterende å høre på. Hele figuren Lana Del Rey føles stadig mer påtatt og karikert; den gjennomgående lengselen mot både døden og svunne tider fremstår endimensjonal, som del av en godt utklekket markedsstrategi.
Ultraviolence duver avgårde gjennom 11 låter. Det føles som langt flere, selv om enkelte av dem etterhvert vokser. «Brooklyn Baby» og «Fucked My Way Up To The Top» byr på ironiske stikk til henholdsvis Brooklyn-hipstere og ondsinnede rykter, og er blant få øyeblikk hvor det høres ut som det faktisk er livskraft igjen i New York-artisten. Også «Old Money», «Shades of Cool», «Ultraviolence» og «Sad Girl» har sine øyeblikk – men du er nødt til å legge godsida til for å finne dem, og de er påfallende like hverandre.
Der coveret på Born To Die var fargerikt, er coveret på Ultraviolence gjort i gråtoner. Musikken følger samme retning: Det er lite variasjon og lite glede. Det trenger det selvsagt ikke være for å lage bra musikk (Lykke Li er en av mange som mestrer kunsten) – men i seg selv er ikke tristesse interessant.
Trine Aandahl
