Kid Cudi - Man on the Moon: The End of Day
Terningkast 4

Langt til månen

Kid Cudi: Man on the Moon: The End of Day [G.O.O.D. Music / Universal] Den smarteste kiden på blokka formidler ensomhet godt. Men Kid Cudis månelanding er først og fremst godt produsert. For det første: Deilig å høre «Day n Nite» uten det pumpende Crookers-lydbildet! Produksjonen rundt the new Kid on the block er gjennomgående […]

Kid Cudi: Man on the Moon: The End of Day

[G.O.O.D. Music / Universal]

terning4

Cudi tar seg en blås (foto: myspace.com/kidcudi)

Den smarteste kiden på blokka formidler ensomhet godt. Men Kid Cudis månelanding er først og fremst godt produsert.

For det første: Deilig å høre «Day n Nite» uten det pumpende Crookers-lydbildet! Produksjonen rundt the new Kid on the block er gjennomgående særs lekker. For det andre: Vi er mange som er ensomme i sammen. Dette formidler Scott Mescudi, alias Kanye Wests yndling Kid Cudi på konseptplata si «Man on the Moon: The End of Day».

MGMT korer, Kanye rapper, Lady Gaga leder an et refreng… Med så mange «riktige» venner på plate og i bransjen, er det smart av Kid Cudi å tematisere en sår barndom og følelsen av å være fremmed. Midt i populariteten, damer og dop, er det bare en følsom gutt, liksom. Albummet er organisert som en rap-odysse (med Crookers-hiten som en bonus slengt på til slutt). De mest poppa aktene er lagt i mellom de sakte oppbyggende første og andre akt og en landing av en femteakt. I motsetning til en nøye avstemt produksjon, som hele veien klinger kjølig, aldri for mye eller for lite, er  oppbygginga halvpompøs.

Sporet som gis sjølveste plassen som Kid’s theme, «Heart of a Lion», presses for lavt uten at energien holder. Låta handler om overlevelse, du veit, når den farløse barndommen er tøff, må man bygge seg et skall og så videre. Men kalrer ikke helt bygge en løves styrke. Cudis stemme mestrer ikke leiet, og skjemmer et par andre låter også, som den i utgangspunktet ganske vakre «Sky Might Fall».

Da turnerer han hoppende elektropopproduksjoner i mellomleiet bedre: Den bitterlykkelige «Enter Galactic» fordrer mer normalprat – og bør deles med alle:  Enter Galactic (kutt)

Og da er vi kommet over i… la oss sjekke programmet.. hvilken akt? Problemet med konseptalbum er at det gjerne blir litt overveldende, og sjøl om det er lett å kjenne at den mer festorienterte akten er i gang, er det ennå langt igjen. Hvor var vi..?

Jo: Kid Cudi forteller en troverdig historie i ensomhetens gjenklang midt i mengden. Men ønsket om å lage ei total konseptplate blir for, ja, nettopp, totalt.

Siri Narverud Moen