Dropkick Murphys - Slottsfjell, Kongescenen
Terningkast 4

Lausunger på lag

De sixpence-befengte pubpunkerne i Dropkick Murphys kan det å reise pilsglass mot skyene. Synd lyden jobber dem imot.

Ingen kan klandre deg for å tro at Dropkick Murphys kommer fra Dublin, Irland. Skjærer man dem helt ned til banjoplukkingen, deres tungt tatoverte, kiltkledde fløytespiller, eller Guinness-glisene som liker tjukt smurt utover musikken, skulle lite tilsi at de noen sinne har satt føttene sine utenfor Emeraldøya.

Riktignok stammer syvspannet fra Massachussets, USA – delstaten der St. Patricks Day virker å være en større merkedag enn 4. juli, takket være befolkningens høye grad av irske aner. Med på lasset følger – på godt og vondt – lyssky bedrifter, bunnløse tappekraner og keltisk folkemusikk. Mye av årsaken til at Dropkick Murphys tilsynelatende slår så godt an hos et norsk festivalpublikum ligger nok i deres fusjon av denne arven med amerikansk, arenavennlig poppunk à la Bad Religion, kombinert med deres irske (universelle?) festlyst.

På Slottsfjellet fyrer den sixpence-befengte guttegjengen umiddelbart av aproposlåta “The Boys Are Back”; det går kjapt og langt fra halvgalt for seg, i et tempo som vitner om at verken band eller publikum har et sekund med skåling og skråling å tape. Med av-og-på-vokalist Al Barr kurrende lik knusende grus i front, bekrefter pubpunkerne at de er en upåklagelig gjeng å skulle svinge seg i lyktestolpene med.

14697978253_c86db2eedb_o

Men pass på å ikke drikke for mye, da, folkens: Etter det tidlige konsertkuttet “Don’t Tear Us Apart”, fra fjorårets Signed and Sealed in Blood, adresserer bassist/vokalist/bandgrunnlegger Ken Casey noen typer som maner til håndgemeng midt i publikumsgryta – riktignok med pedagogisk, stoisk ro; i mer smakløse øyeblikk har han med bravur selv funnet på å knytte nevene.

“We gotta keep going,” konstaterer kameratene midtveis uti, og beveger seg kontant gjennom en lang liste kutt i løpet av deres tilmålte time på Slottsfjells største – men langt fra beste – scene. Tittelen til “Bastards on Parade” er imidlertid det mest spennende ved låta, ettersom den legger fra seg for mye av den livsbejaende energien som gjør dette bandet interessant som et liveband; jeg tråkker nok på noen tusentalls tær nå, men personlig kunne jeg aldri funnet på å lytte til keltpunkerne i noen annen situasjon.

Imidlertid er schlägeren “I’m Shipping Up to Boston” – naturligvis, får man nok si – et av konserthøydepunktene, men selv her hviler det en ikke ubetydelig forbannelse over dagens norgesbesøk: Lyden som suser utover festivalområdet er rett og slett daff, og sliter på alle måter med å holde følge med iveren som preger både musikerne og deres mange tilhengere. Sånn kan det dessverre gå – ikke alle fester er ment å være like minneverdige. Bedre lykke til neste gang!

Kim Klev