Fleetwood Mac - Oslo Spektrum

Lave skuldre, høyt nivå

Fleetwood Mac trenger ikke bevise noe som helst, men gjør det likevel – med en lekenhet som smitter.

Fleetwood Mac befinner seg i en situasjon majoriteten av deres jevnaldrende kolleger bare kan misunne dem.

Bandet er elsket av de fleste med en blodpumpe som banker for perfekt popmusikk, fra nerdete kritikere til deres langt hjerteligere tanter. Og de har intet mindre enn tre fullblods LP-klassikere fra 70-tallet som fundament for sin identitet i 2013.

Få har noensinne fanget øyeblikket der mørke skyer driver innover den blå himmelen over Los Angeles bedre enn dem, og med Lindsey Buckingham som gæren regissør skapte det fordums engelske bluesrockbandet den ene egenrådige blockbusteren etter den andre – ofte med intenst trøblete relasjoner innad i gruppen som bensin på det kreative bålet.

To sittekonserter i Oslo Spektrum på fire dager er ikke nødvendigvis oppskriften på en magisk langhelg. Men der John Mayer tidvis tøyde gitarstrengene i lengste laget (om enn ikke bokstavelig) på torsdag, er det et stort sett disiplinert og fokusert Mac som møter oss i Oslos for øyeblikket mest intime betongkloss. Unntaket – Mick Fleetwoods dypt nissete trommesolo på “World Turning” – er såpass langt ute at det på en måte blir greit, det også.

fm2

Høydepunktene strøs omhyggelig utover settet. “Rhiannon”, en av 70-tallets sterkeste singler, fremføres med et sultent drag, til tross for at Stevie Nicks velger en og annen vokalsnarvei. Hun lyser til gjengjeld på “Landslide”, som sammen med Buckingham-plukkende “Never Going Back” utgjør kveldens sterkeste eksempel på hudløshetens undervurderte plass under stadiontaket. Og “Gold Dust Woman” tværes ut så langt og godt at den utgjør en helt egen del av konserten.

For en som så bandet for nesten nøyaktig fire år siden (da i Stockholm) ligger det adskillige djevler dirrende i detaljene. Mest gledelig er inklusjonen av Buckingham/Nicks-låten “Without You”, som Stevie bruker laaang tid på å introdusere. Den er til gjengjeld en varm og poengtert påminnelse om hvorfor de to amerikanerne ble hentet inn i sentrale bandroller på midten av 70-tallet.

Nye “Sad Angel” er habil uptempo-pop, verken mer eller mindre, mens Nicks’ “Stand Back” har overtatt plassen til Buckinghams “Go Insane” som kveldens eneste øyeblikk fra medlemmenes respektive solokarrièrer. Trist for noen få, vil jeg tro, men et smart valg i det store og det hele.

Savnet etter Christine McVie, den eneste fra storhetstiden som ikke er med bandet når de turnerer i dag, er tidvis voldsomt – både vokal- og låtmessig. Selvsagt blir det ikke det samme uten henne, og da hjelper det ikke at Buckingham brauter seg gjennom “Not That Funny”, som aldri vil være noe mer enn – i beste fall – euforisk idioti.

Men når selv den melodien er bedre enn alt annet du finner i innboksen på en vanlig søndag – eller noen annen ukedag, for den saks skyld – føles det riktigst å lene seg tilbake og takke popgudene, hvem enn de måtte være, for invitasjonen til festen.

Marius Asp