Low - The Invisible Way
Terningkast 5

Lavmælt høytid

Få band låter like vitale 20 år ut i karrieren som det vondvakre vidunderet Low.

lowJeg kjenner folk som ikke greier å høre på Low. Det blir for nært, for dypt innpå det eksistensielle ubehaget enkelte av oss dypper tærne i fra tid til annen, for overveldende trist.

Sjangeren Minnesota-trioen befinner seg i front av kalles riktignok gjerne slowcore eller sadcore. Litt kørka, javisst, men samtidig ikke helt borte vekk: Det går ofte sakte og sørgmodig for seg i dette universet, og koblet med hjemsøkte harmoniene og de bitende tekstene til gruppens drivende kraft, ekteparet Alan Sparhawk og Mimi Parker, kan effekten være nådeløst vakker.

Spennvidden er imidlertid større enn som så. Gjennom en etter hvert omfattende katalog dras det rett som det er på med en og annen rocker (”Dinosaur Act”, ”Canada”), elektronisk lefling (den flotte 2007-skiva Drums and Guns) eller – hvorfor ikke? – en moderne juleklassiker (”Just Like Christmas”). Tross ugne låttitler som ”Violence”, ”Point Of Disgust” og ”Whore” er det mye humor i bunnen av prosjektet – den John Stamos-utstyrte videoen til ”Try To Sleep” er et av mange eksempler.

På sitt tiende album har bandet fått med seg Wilcos Jeff Tweedy som produsent. Tweedy er selv en mann med en tidvis ekstrem musikalsk radius, fra løssluppen eksperimentalisme til det noen litt nedlatende (og andre entusiastisk) kaller dad rock. På The Invisible Way lener han seg tilbake og lar Wilcos studio i Chicago gjøre jobben. Det låter nært, organisk og bra, rett og slett, og det gjelder både lydbilde og band.

Det dempede åpningssporet ”Plastic Cup” er et poengtert destillat av alt Low har foretatt seg siden starten for 20 år siden, komplett med en tekst som manøvrerer uanstrengt mellom ubehag og forløsende humor. Mimi Parker synger sterkere, klarere og bedre enn noensinne – særlig tospannet ”So Blue” og ”Holy Ghost”, som fra hvert sitt hold lener seg mot gospel, gjør inntrykk.

Det gnistrer av harmoniene mellom Sparhawk og Parker på ”Amethyst” og ”Waiting”, mens ”Just Make It Stop” er det nærmeste Low kommer en slentrende poplåt i denne omgang. En enslig utblåsning finner sted på Sparhawks ”On My Own” – den er til gjengjeld alene verdt platen.

Det får være nok om enkeltlåter. The Invisible Way låter nemlig som om den er lagd for å spilles fra start til slutt. Det er ikke det dummeste du kan bruke våren vi har foran oss på.

Marius Asp