Avenged Sevenfold - Nightmare

Lett-metall

Avenged Sevenfold har laget et stilistisk mareritt av et album.

Selvtillit er vel og bra, særlig i kombinasjon med en viss form for selvinnsikt. Avenged Sevenfold har masser av det første, heller lite av det siste, og – jeg vegrer meg for å skrive dette – ganske dårlig musikksmak. Slikt blir det særdeles ujevne plater av.

Omstendighetene rundt California-bandets femte album er imidlertid genuint tragiske: I romjulen ifjor rykket trommeslager Jimmy «The Rev» Sullivan inn i rekken av unge døde musikere, etter å ha inntatt en uheldig blanding reseptbelagte medisiner. Nightmare ble påbegynt mens han fremdeles var i live, men ble ferdigstilt med Sullivans personlige favoritt-batterist, Mike Portnoy fra Dream Theatre. «The Rev»s bidrag på plata er hovedsaklig på låtskriversiden, samt noen vokalpartier som ble spilt inn før han døde.

De resterende bandmedlemmene har åpenbart satt seg fore å hedre hans minne gjennom denne plata, som etter deres eget utsagn er «deres mest personlige og episke, og defintivt vil ta deg med på en veldig mørk reise». Det later ikke til å være noen tvil om at de har fått utløp for mye sorg og smerte i arbeidet med et album som dekker det meste av følelsesregisteret – fra raseri («God Hates Us») via frustrasjon («So Far Away») til ensomhet («Victim»), bitterhet («Tonight the World Dies») og dødsforakt («Danger Line») – uten å ha den helt store emosjonelle slagkraften.

La gå at subtilitet er fullstendig mangelvare, for bandets «less-is-a-bore»-tilnærming gjør i det minste at det sjelden blir, nettopp, kjedelig, verre er det at tekstene veksler mellom flaue floskler og usammenhengende nonsens. «Nothing is harder/than to wake up all alone» hulker M. Shadows på «Victim», før han senere legger til «Scars are left behind/but some too deep to feel». Med omtrent like mye innlevelse og særpreg som en middels dyktig Idol-deltaker, er det utvilsomt uheldig at det høres ut som om han har klipt ut strofene sine fra skoledagboka til en fjorten år gammel jente. De siste årene har han tatt timer hos Ron Anderson, en sangpedagog som tidligere har jobbet med blant annet Axl Rose og Chris Cornell, med det resultat at han tidvis høres litt ut som både den ene og den andre. Om ikke annet så har stemmen hans en kledelig røff edge, og Shadows noe begrensede register tjener faktisk til bandets fordel, fordi det er omtrent det eneste elementet i musikken deres som har et snev av selvbeherskelse.

«Victim» er forøvrig et av albumets nøkkelspor, en åtte minutter lang powerballade i gnisningspunktet mellom Pink Floyd, Stone Temple Pilots og Yngwie Malmsteen som bygger seg opp mot et heftig «Stairway to Heaven»-aktig klimaks, og vinner like mye på å inkludere svulstige kordamer, som det taper på et gnålete og repetetivt refreng. Ingen skal ta ifra Avenged Sevenfold at de er villige til å ta sjanser, og gutta løper mer enn gjerne med hodet først inn i genreveggene som omgir dem, men blir som oftest liggende å kave i en gjørme av klisjéer som de bare unntaksvis har sterke nok låter til å hale seg ut av («Natural Born Killer»).

Bandets kvalitet og kontinuitet ligger først og fremst i at de er drivende dyktige teknisk sett, med en helt upåklagelig trommeslager, og to gitarister i Zacky Vengeance og Synyster Gates som kappes om lytterens oppmerksomhet med henholdsvis energiske riff og melodiøse gitarsoloer, men dette kan dessverre ikke bøte på deres komplette mangel på egenart.

Nightmare er et helhjertet forsøk på å strekke seg mot storhet, men Avenged Sevenfold snubler i sine egne ambisjoner, og har i stedet laget et stilistisk mareritt av et album, en salig røre av erke-amerikansk puddelrock, fm-metal og country. Som et slags tverrsnitt av Pantera, Van Halen og Bon Jovi har bandet for lengst oppnådd lignende popularitet, men jeg sliter omtrent like mye med å forestille meg at de vil bli noe annet enn en fotnote i historiebøkene, som jeg gjør med tanken på å skulle høre på denne plata igjen.