Danko Jones - Hovedscenen, Oslo Live
Terningkast 4

Liten mann, store baller!

Nervøs canadisk rock-demon med overdimensjonert ego.

In Flames-vokalist Anders Fridén sørget for en ganske dekkende beskrivelse av Danko Jones da bandet hans spilte på samme scene noen timer senere: «En liten mann med store baller».

For selv om bandet hans bærer samme navn som han selv, er det liten tvil om at det er mannen Danko Jones det dreier seg om når de entrer scenen foran et forholdsvis entusiastisk publikum på Kontraskjæret, akkompagnert av en noe villedende intro-melodi som høres ut som en krysning av Ennio Morricone og The Prodigy. Med seg i bagasjen har de et relativt ferskt album, Below the Belt, men det er først og fremst som live-artist at Danko Jones har bygget opp sitt gode navn og rykte.

Forklaringen på dette lar imidlertid vente på seg, og det er noe grunnleggende underveldende ved fremføringen av de første låtene. Scenen virker enorm, bandet veldig lite, lyden grumsete, Jones litt gretten, og bare bassisten John Calabrese gjør noen spede forsøk på å få med seg publikum. Dette er slett ikke det rock n’ roll-fyrverkeriet jeg hadde ventet meg, og selv om låtene ikke har noe problem med å fylle stadionformatet, mangler de det lille ekstra.  Bevares, Jones er en dyktig håndverker, som åpenbart har en ektefølt kjærlighet til rocken, et godt lag med gitaren, og tekster som er ganske smarte til å være dumme. På den annen side er ikke stemmen hans all verden, og det blir fint lite underholdende når alt bandet har å by på er stillestående, bredbeint posering. Som for å understreke hvor store ballene deres faktisk er.

Etter fire-fem låter skjer det imidlertid noe, i det vår venn omsider begynner å kommunisere med publikum. Og det er ikke fordi Danko har så mye smart å si, snarere fordi han sier det med en autoritet, timing, politisk likegyldighet og manglende ironisk distanse mange andre frontmenn kan misunne ham. For selv når Jones ruller seg rundt i de mest hårreisende grisete rock-klisjéene har han både troverdighet og glimt i øyet.

Kanskje mener han det når han forteller at han var så nervøs foran konserten at han måtte psyke seg opp med å se Suicidal Tendencies på dvd i to timer før konserten? Fordi Norge er «the home of true metal». Kanskje sa han det samme sist gang han spilte her, eller da han spilte i Sverige forleden? Liten rolle spiller det uansett, fordi Jones er en dreven showman og entertainer, og fordi rollen som superkåt skjørtejeger og rock n’ roll-demon kler ham så godt. Og mens musikken ikke er spesielt vanskelig å like, er det bare Danko Jones det er mulig å elske.

Dessverre er han nok litt i overkant forelsket han også – i seg selv – og mot slutten av konserten blir det vel mye geiping med tunga og seksuelle tilnærmelser mot den kvinnelige delen av publikum. Etter å ha tatt seg god tid til å kjefte på noen få dedikerte MongoNinja-fans, fortelle oss at den neste låten vi skal få høre er helt fantastisk, og presisert flere ganger at hovedgrunnen til det er at den handler om å utføre oral-sex på damer i to og en halv time, setter Jones i gang med en helt streit rock n’ roll-låt. Ikke på langt nær den beste han har spilt ikveld. Korthuset raser formelig sammen foran øynene på meg, uten at det later til å plage alle de andre fremmøtte som ser ut til å storkose seg i Danko Jones’ selskap.

Selv forlater jeg konserten med en følelse av at dette er en fyr som er jævlig svær i kjeften, men mangler selvdisiplin og låtene til å følge det opp med.

Bilder fra konserten: