Dirty Projectors - Bitte Orca
Terningkast 6

Lopper i blodet

Lydverkets anmelder triller en sekser til Dirty Projectors.

Dirty Projectors: Bitte Orca

[Domino/EMI]

terning6

Dirty Projectors. Foto:myspace.com

David Longstreth strekker popbegrepet i alle tenkelige og utenkelige retninger – med et forbløffende rikt resultat.

Tross en karriere som nå strekker seg over sju år og seks album, blinket David Longstreth og hans Dirty Projectors for alvor på verdens indie-radar med flotte Rise Above (2007) – kuriøst nok en rekonstruksjon av Black Flag-bautaen Damaged, etter hukommelsen. Den styggvakre, hasardiøse melodiføringen og fragmenterte rytmikken borget for en rekke fascinerende enkeltøyeblikk, men en gryende hodepine og fornemmelsen av å drukne i et hav av uforløste ideer var aldri langt unna.

Med Bitte Orca – ikke spør, jeg aner virkelig ikke – er slike barnesykdommer ristet av for godt. Særpreget er imidlertid intakt: Forestill deg, om du orker, at Led Zeppelin og Talking Heads har slått seg sammen til ett band, dirigert av en frådende Richard Wagner, med boblende nigeriansk highlife, plukkfingra sekstitallsfolk, polert r&b og disig elektronika på repertoaret. Et urimelig tankesprang, ja visst, men samtidig en pekepinn på hvilke krefter som er i sving her.

Det er uråd å skulle sile ut de mange (og til dels motstridende) melodiske, rytmiske og rent lydmessige referansene som lurer i hjertet av disse ni låtene. Det er heller ikke noe poeng: Dirty Projectors’ skrubbsultne, elastiske tapning av rock minner uansett ikke om noe annet du får høre på en stund.

“Stillness Is The Move”:

”Stillness Is The Move” er pur soul for reiser i verdensrommet, og trolig årets sterkeste singel hittil, ikke minst takket være den frakoblede, kjølige kvaliteten til vokalist Amber Coffman. Longstreth lar også Angel Deridoorian slippe til som solovokalist på den gjennomvakre ”Two Doves”, et bittersøtt bensinbål på bandets Tin Pan Alley-kompleks. Skyggen av størrelser som David Byrne og King Sunny Ade faller kledelig over intenst vellykkede sanger som ”Temecula Sunrise”, ”No Intention” og ”Remade Horizon” – dette er musikk som kjæler, kiler og brått rykker til; lyden av lopper i blodet og følelsen av et lykkelig feberslør over øynene.

Noe har skjedd med den beste indierocken de siste årene. En klar dreining mot tilgjengeliggjøring av uttrykk, utadvendthet og presisjon har funnet sted, parallelt med en ny utforskertrang og varhet for musikk utenfor den alternative musikkens gjennomknullede kanon. Dette gir seg utslag i en sjanger som er forvirret i ordets beste mening, fordi den ikke har noe valg – den er i sin natur rastløs, sammensatt, tidløs, global og tilgjengelig. Animal Collectives Merriweather Post Pavillion har så langt vært årets fremste eksponent for dette skiftet. Bitte Orca er en skarp utfordrer, for å si det forsiktig.

Kort oppsummert: Dette er platen band som Yeasayer og Vampire Weekend må finne seg i å bli målt opp mot når de slipper sine respektive oppfølgere. Jeg kan bare ønske lykke til.

Marius Asp

Bitte Orca slippes mandag 8. juni, men kan høres her allerede nå. Dirty Projectors spiller på Øyafestivalen i Oslo lørdag 15. august.