Lindstrøm - Smalhans
Terningkast 5

Lunsj i det ytre rom

På årets andre Lindstrøm-album vender han snuten tilbake til hjemlige space disco-trakter – og høster friskere frukter enn på lenge.

Smalhans

Han kan nesten fremstå som revnende gal musikkprofessor, space disco-profeten ved navn Hans-Peter Lindstrøm. Foruten meritter som en tre kvarter lang coverversjon av adventsklassikeren «Little Drummer Boy», det latterlig kåte slowjam-sidesporet med sangeren Christabelle (hør bare «Music In My Mind«) og den utforskende genistreken Where You Go I Go Too fra 2008, bestemte han seg i år for å gi ut to vidt forskjellige album.

Six Cups of Rebel – utgitt rundt slapsete by:Larm-tider – er trolig det nærmeste Lindstrøm vil kunne komme å være et slags elektrodiskoens Dr. Jekyll & Mr. Hyde. Her tok han sin forkjærlighet for Prince og annen Minneapolis-funk og kjørte det brutalt gjennom kaleidoskopsmiksmasteren, sammen med hundretalls brukerdoser psykedelisk sopp. Kapteinen selv låt som et troll med sosial angst og hulket fra seg linjer som «all I want is a quiet place to live» og «can’t get no relief». Men med et par unntak («De Javu» er det klart tydeligste) handlet Lindstrøms første 2012-skive mer om den besynderlige lytteopplevelsen enn selve musikkopplevelsen.

Med Smalhans returnerer imidlertid Lindstrøm til kjente dansegulvstrakter. Den er samtidig trolig hans mest strømlinjeformede utgivelse så langt – i hvert fall på egne bein. De seks sporene som utgjør skiva (man kan med rette krangle seg til at dét er et par for lite) er nemlig science fiction-disko på sitt ypperste: Kosmisk lydestetikk og repetetive surklesynthtepper får over-the-top-melodiføringer til å rulle fremover. Det er så jeg tar meg i å ønske Lindstrøm ikke var én mann, men et fullverdig band som leflet hemningsløst med sensyttitallets futurisme. Litt som dette.

Sistesporet «Vā-flę-r» er kanskje mest typisk i denne sammenhengen. Her starter nemlig Lindstrøm allerede fra starten av med et ellevilt og ustoppelig moduleringsbonanza ispedd halvkeitete trommebreaks og lagvis med romferdssynther surrende i bakgrunnen, mens «Lāmm-ęl-āār» med sin duvende basslinje minner om noe umiskjennelig röyksoppsk. Og hadde vi kommet så langt at Mars var kolonialisert, skulle jeg danset fletta av meg på en av planetens danseklubber til «Rà-àkõ-st» – det kolossale og strålende albumhøydepunktet.

Albumets kanskje mest LSD-trippende bidrag, «Vōs-sākō-rv», er samtidig det som flyter mest ubemerket forbi. Stakkato synthesizere gjør det ikke vanskeligere å avkle at låten som ligger bak er i det aller tynneste laget.

Hvis Where You Go I Go Too var Det Store Verket, Real Life Is No Cool Lindstrøms ypperlige bidrag til popsfæren og Six Cups of Rebel den spinnville lekegrinden (som vil komme til å stå som en moderne klassiker om 15-20 år, når vi endelig har «skjønt det»), er Smalhans den lettsindige dansegulvfølgesvennen. Fotsporene som settes er kanskje ikke dype – verken i musikkhistorien eller i platehylla – men så er det heller ikke dét det å danse som om vi står ved kanten til et sort hull, hvor selv tiden står stille, handler om.

Kim Klev