Lyden av 2012: Jørgen Hegstad

Våre redaksjonsmedlemmer tar på seg mimrelua og ser tilbake på høydepunktene fra musikkåret som har gått. Først ut: Urørt-sjef og anmelder Jørgen Hegstad.

Ingen kan være enige om alt. For selv om de av P3s redaksjonmedlemmer som tilbringer dagene nedsunkne i samlebokser, miksteiper og musikkblogger har kåret både årets beste låter og album – norske som internasjonale – så betyr ikke nødvendigvis dét at de er helt samstemte om hvilke skiver og musikkopplevelser som har vært høydepunktene og lavmålene i året som har gått. Heller tvert imot.

Derfor vil vi gjennom juletiden la enkeltmedlemmer i den utvidede P3 Musikk-familien dele hva musikkåret 2012 har betydd for dem, og dem alene. I dag: Vår evigivrige powerpopentusiast Jørgen Hegstad. Han arbeider som anmelder for P3 Musikk og prosjektleder for Urørt.

Fordyp deg i resten av våre individuelle årsbestelister: Lyden av 2012

Årets album

For meg er det ingen tvil om at Tame Impalas Lonerism er årets beste album, men siden det virker å være stor grad av konsensus om dette blant kritikernerdene, kan jeg heller trekke frem tre subsjanger-rockalbum som fortjener å få mer oppmerksomhet.

Goat – World Music

World Music kom så høyt som tiendeplass på vår årsbestekåring, men allikevel tror jeg det er 2013 som blir året der disse afrikanskinspirerte psykedeliasvenskene får sin fortjente plass i solen. Allerede annonsert til Øyafestivalen og Pstereo, og det er nettopp som liveband denne frenetiske kulten vil vinne flest fans. Sveriges akkurat nå mest spennende band.

Swearin’ – Swearin’

Det er mange band som også i år har funnet ut at det er mer å hente blant nittitallets mange lofi-pionérer (se også: Cloud Nothings, Dignan Porch, Metz), men Philadelphiabandet Swearin’ er de søteste. Midt mellom Built To Spill, Letters To Cleo og Dinosaur Jr., og et album fullt av lettlikt, refrengsterk poprock.

Pallbearer – Sorrow And Extinction

Årets beste doomutgivelse, spesielt dersom man foretrekker sin dommedag ispedd øyeblikk av optimisme: Lange, dronete låter som ivaretar den klassiske metalarven fra syttitallet, men med en langt løsere snipp når det kommer til komposisjon, stemning og utførelse.

Årets låter

Dry The River – “New Ceremony”

Selv om det virker som om patosens rolle i popmusikken har måttet vike for britiske menn med estetikken til kaptein Hastings i Poirot-filmatiseringene, så er det fortsatt band som gyver løs på de alvorlige refrengene. I særdeleshet disse Londonerne. Perfekte saker.

Crooked Cowboy And The Freshwater Indians – ”Annalog And Her Hopeful Diaries”
Jeg kjøpte meg nettopp Lee Hazlewood & Nancy Sinatras klassiker Nancy & Lee, og dersom 2012 skal komme i nærheten av å gjenskape dét albumets lyd av livstrøtt lidenskap, så er det denne låten. En anakronisme i alle ledd, og noe av det fineste du vil høre i år.

Torche – ”Kicking”
I et år med ikke altfor mange tøffe stadionstore rocklåter, er det Miamibandet Torche som stikker av med bestenotering i dette segmentet. Foo Fighters etter en solid tredagers.

Årets konsert

Refused på Øyafestivalen

Jeg gledet meg i mange måneder til denne konserten, og har måttet vente enda utrolig mange år fra jeg først oppdaget dette bandet mot slutten av nittitallet – da var det allerede for sent for å være med på første runde (jeg valgte ved anledning utrolig nok bort en Refused-konsert i Trondheim til fordel for The Wannadies).

Vel, det var verdt ventetiden. Et ensemble som gjorde alle forutanelser om “enda en gjenforening”-dusinvare til skamme. Tidenes beste Øyafestivalkonsert, og da Dennis Lyxzén avslutningsvis ropte fra scenen “Alldrig ha tråkigt!” så skjønte man at dette mottoet også gjaldt for Sveriges råeste førtiåringer.

Les anmeldelsen: Kretsmester i punk (5/6)

Årets mest oversette

For oss powerpopentusiaster har det vært et annet gledelig comeback, nemlig nydelige Researching The Blues av Redd Kross. Heldigvis er albumtittelen ment ironisk, for her er det et fullstendig fravær av gammal-blues, derimot er det en halvtime proppfull av koring, refreng og hissig riffing.

Les anmeldelsen: Gåsehud på fuzzpedalen (5/6)

De har tilfeldigvis også stått bak årets beste/verste musikkvideo:

Årets skuffelse

Animal Collective – Centipede Hz

Her ble det altfor mye tull og surr, og jeg vet ikke om det er fordi bandet har for mange idéer og for få steder å gi utløp for dem, eller om det er vice versa. Middelmådig minus – et inntrykk som også ble forsterket av en ordentlig skuffende konsert i Paris i høst.

Les anmeldelsen: Kaleidoskop med falmede farger (4/6)

Årets mest oppskrytte

Det er med glede jeg ser at Beach Houses Bloom har vært fraværende fra flere store årsoppsummeringer, for makan til et band med skrikende behov for fornyelse er det lenge mellom. Dette er et høyst middelmådig album fra et band som burde hatt større ambisjoner og større vilje til å fravike gamle formler.

Les anmeldelsen: Lyden av en luftspeiling (4/6)

Årets WTF/OMG/LOL-øyeblikk

Dette går vel under OMG, og det var ikke lite sjokkerende å våkne opp til nyheten om at machofrontfigur Tom Gabel i punkrockbandet Against Me! sto frem som transvestitt og relanserte seg selv under navnet Laura Jane Grace. Jeg antar mye av dette blir temaet for det kommende albumet Transgender Dysphoria Blues, men det er verdt å notere at bandet bare har blitt bedre og bedre jo nærmere dette navneskiftet Gabel har kommet, så det er uansett lov å glede seg.

Jørgen Hegstad