Volcano Choir - Repave
Terningkast 5

Majestetisk utbrudd

Bon Iver-sideprosjektet Volcano Choirs andre album er et vitnesbyrd om et storslått rockeband utenom det vanlige.

På overflaten låter “Tiderays”, åpningssporet på Volcano Choirs andrealbum, mistenkelig mye som den beste låta som aldri kom med på Bon Iver, Bon Iver – dette takket være den intime gitarklimpringen, de bombastiske marsjtrommene og Justin Vernons gjenkjennelige røst især. Likevel er det nok ikke uten grunn at det skjeggete Wisconsin-trynet bak Bon Iver, som takket være to glimrende album har vokst seg til 2000-tallsfolkens største band, nærmest er gjemt bort helt til venstre på pressefotoet ovenfor.

Sett bort fra et eneste gitarriff – som ikke engang fikk plass på skiva, visstnok – har nemlig Vernon til en forandring ikke egenhendig stått bak Repave, men heller møysommelig arbeidet det frem med resten av seks mann store Volcano Choir, bestående primært av medlemmer fra det eksperimentelle rockebandet Collective of Colonies of Bees.

Riktignok er mye av avantegardesløret ved debuten Unmap (hør for eksempel Gold Panda-flørtende “Island, IS”) presset inn i bakgrunnen til fordel for svulstige, men smakfulle melodier med åpenbare stadionambisjoner. Hør bare singelen “Byegone”, hvor bandet med stødige sjøbein maner frem en episk rockelåt som burde bringe frem et misunnelig glis hos Greg Dulli og resten av The Afghan Whigs.

Volcano Choir – “Byegone”

På samme lag følger spesielt “Acetate”, som likedan illustrerer at Volcano Choir har vokst seg fra å “kun” være et overskuddsprosjekt til å bli et fullverdig rockeensemble. Vernon sier tross alt selv at dette føles som første gang han virkelig utgjør en del av et band på den flotte minidokumentaren som fanger innspillingen av Repave.

Låtene som holder tilbake dunster i større grad av Bon Iver. “Alaskans”, “Comrade” og “Keel” inneholder ikke bare mye elegant studiofikling, men løftes også av at Vernons hender for anledningen er frie. Vokalprestasjonene hans låter nemlig som det mest selvsikre og fleksible han har levert på skive – med den progressive seksminutteren “Almanac” som det mest imponerende eksempelet.

For de av oss som sjelden synes at det banale trekløveret av bass, trommer og gitar er nok til å skrive ordentlig gode rockeskiver, er Repave kort unna å være alt man kan be om. Volcano Choir skriver ikke bare store låter – men bærer også tyngden av dem på skuldrene ektefølt og stilfullt. Sånt er ikke hverdagskost.

Kim Klev