Maner til kamp

Highasakite treffer ikke helt blink med sin nye single.

Highasakite slipper sitt tredje album senere i år, og etter suksessen til forgjengeren, «Silent Treatment», er forventningene høye. Kanskje urettferdig høye.

Sjangermessig plasserer «Someone Who’ll Get It» seg på omtrent samme sted på det musikalske kartet som bandets tidligere utgivelser. En slags intelligent og leken popmusikk uten åpenbare formler. Litt mørkere, både musikalsk og tekstlig, men absolutt gjenkjennelig. Highasakite føles som et band med få eller ingen begrensninger, og de bruker sine udiskutable musikalske talenter til å tøye grensene, fremfor å demonstrere hvor innmari flinke de er.

Bandet er velsignet med en frontfigur av sjeldent kaliber. Ingrid Helene Håvik er en teknisk dyktig sanger, og evner å veksle mellom stakkato, repetitive linjer i verset, til åpnere, luftigere fraseringer i refrengene. Alt er, som forventet, krydret med strålende gjennomførte vokalarrangementer og -harmonier. Allikevel er trumfkortet hennes først og fremst formidlingsevnen og den sterke signaturen.

Med superprodusent Kåre Vestrheim bak spakene er det begrenset hvor galt det kan gå. Produksjonen er detaljrik, men aldri overlesset. Smakfull, men aldri kjedelig. Lydbildet er luftig og kledelig tilbakeholdent i versene, før bølgen av synthbass og trommer med et lasteplan fullt av romklang slår inn over refrenget. Det eneste som sitter virkelig dårlig etter et godt knippe gjennomlyttinger er skuddlydene i forkant av refrenget. Det blir uvanlig overtydelig til Highasakite å være. I følge presseskrivet vil plaffene gi mer mening når man får høre albumet i sin helhet. Vi får stole på at det stemmer.

«Someone Who’ll Get It» er ikke like umiddelbar som de foregående singlene fra bandet, og sliter litt med å trenge gjennom hvis man ikke hører skikkelig etter. Djevelen er i detaljene, var det noen sa, og de forsvinner dessverre fort på reisen gjennom dårlige PC-høytalere og beskjdne øreplugger. Men for all del: Spandér på deg noen minutter med de gode hodetelefonene, eller sett på låta på anlegget. Den fortjener absolutt såpass.

Eli van der Eynden