Slipknot - Oslo Spektrum
Terningkast 5

Masken og ilden

Lek eller arbeid? Begge deler, sa Slipknot, og filleristet Oslo Spektrum med en uimotståelig miks av musikalsk brutalitet og genuin takknemlighet.

Om du liker Slipknot på grunn av eller på tross av Des Moines-gjengens «skumle» oppsyn, beror vel først og fremst på hvor gammel du var – og hvor misforstått du følte deg – da bandet dundret inn i metalverdenens bevissthet med sitt selvtitulerte album i 1999.

For min egen del har bandet gradvis vokst betraktelig på meg siden da, og det har lite med deres vedvarende (og smått kørka) Motorsagmassakren-fetisj å gjøre. Tidvis lykkes Slipknot nemlig overraskende godt i å omsette morbiditeten i genuint ugne musikalske øyeblikk, der en dissonant, teknisk elegant og ofte uforutsigbar kombo av alskens riffsterk ekstremmetal går opp i en truende, klaustrofobisk enhet. Da er enkelte feilskjær her og der til å svelge, enten det dreier seg om hint av nu metal-anakronismer eller selvmedlidende balladeri (les: “Snuff”, som de heldigvis ikke spiller live).

Etter noen turbulente år, der ni medlemmer ble til sju – grunnlegger og bassist Paul Gray døde av en overdose morfin i 2010, mens den profilerte trommisen Joey Jordison sluttet/fikk fyken (derom strides de involverte) tre år seinere – viste vokalist Corey Taylor & co. at de fortsatt hadde en høne å plukke med verden med femtealbumet 5: The Gray Chapter, som kom på tampen av fjoråret. Men hvordan har disse indre stridighetene preget bandet Slipknot, slik de agerer sammen foran et publikum?

Publikum på Slipknot i Oslo Spektrum. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3
Publikum på Slipknot i Oslo Spektrum. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

I Oslo Spektrum går de på scenen til den illevarslende lyden av sekkepiper fra “XIX”, som også innleder deres siste album. Og derfra åpnes slusene: “Sarcastrophe”, “The Heretic Anthem” og “My Plague” kommer alle i krispe, punchy tapninger.

Leiesoldatene som utgjør kveldens rytmeseksjon gjør seg mer enn fortjent til hyren, og batterist Jay Weinberg pulveriserer det som måtte finnes av tomrom etter nevnte Jordison med nådeløs presisjon. Særlig “My Plague”, der vokalist Corey Taylor viser fram stemmeprakt og turntablist (uff) Sid Wilson løper rundt i den enkle, men effektive sceneriggen som en hissig apekatt, er et tidlig høydepunkt.

De skal det komme flere av. Verken “The Devil In I” og “Psychosocial” er personlige favoritter i albumtapning, men begge kommer til sin rett i et overraskende intimt Spektrum, der publikum vet å belønne et ivrig og hardtarbeidende band med ekstatisk respons. “We’ve been trough hell and back”, utbryter en ydmyk og takknemlig Taylor før “The Negative One”, og med det avslører han at Slipknots maskespill verken er lek eller alvor, men begge deler.

Etter mer melodiøse alibier i “Dead Memories” og “Before I Forget”, samt den perkussentriske fanfavoritten “The Blister Exists”, inntreffer i disse ører to ørsmå musikalske nedturer med “Spit It Out” og “Custer”. Men så er det tid for ekstranumre, og femmeren spikres av det usedvanlig brutale triptykonet som avslutter på overtid: “(sic)”, “People = Shit” og “Surfacing” kommer som forrykte og faretruende høylydte perler på en snor.

Da er det til gjengjeld klart at at Slipknot – i motsetning til verdiløse gjøglere som, tja, Kiss og Insane Clown Posse – ikke egentlig trenger å dekke seg til for å være verdt billettprisen.

Marius Asp

Se flere bilder fra konserten i galleriet øverst i saken!