Ingrid Olava - The Guest
Terningkast 4

Materietetthet

Ingrid Olava: The Guest [Universal Music] Nydelig, tung lyrisk og musikalsk pakke fra Ingrid Olava, som samtidig hadde hatt godt av å gi lytteren flere smaksprøver av sine opptempokvaliteter. La oss spole frem til tittelsporet med én gang. ”The Guest”, altså – en låt som står ut fra albumet fordi det er platens store opptempoalibi. […]

Ingrid Olava: The Guest

[Universal Music]

terning4

Ingrid Olava: foto: promo/ingridolava.com


Nydelig, tung lyrisk og musikalsk pakke fra Ingrid Olava, som samtidig hadde hatt godt av å gi lytteren flere smaksprøver av sine opptempokvaliteter.

La oss spole frem til tittelsporet med én gang. ”The Guest”, altså – en låt som står ut fra albumet fordi det er platens store opptempoalibi. Her viser Ingrid Olava hvor god hun også kan være når tempoet dobles. Denne strykerstyrte, countryduftende perlen er såpass fantastisk at man derfra og utover platens gjentatte lyttinger lurer på hvorfor hun ikke slipper seg selv løs flere ganger i denne retningen her. The Guest er nemlig ellers temmelig tunge saker, der man dyppes ned i det som oppfattes som temmelige intime lyriske tema og hennes komplekse, dystre musikalske univers – spesielt er ”Won’t Be Silenced”, ”You Will Be Moved Though The World Stays The Same” og det største høydepunktet ”Treasure And Pain” dypt bevegende låter som krever mye av tilhøreren – og som kommer tett.

Det er altså da ”The Guest” kommer inn og klarner luften, og man tenker at albumet som helhet hadde profitert på flere- la oss kalle det Rilo Kiley-aktige øyeblikk; opptøende anledninger til å la disse kraftige verkene bli fordøyd.

Overviste åpningsspor “The Queen” er, sammen med avslutningssporet “Poster Child”, låter som utmerker seg på albumet; førstnevnte med sin hjemsøkende koring og herlige saksofonsolo, den siste med Ingrid Olavas outrerte synging, som omtrent høres ut som CocoRosie på jazzklubb på femtitallet.

The Guest er tungtflytende materie som viser mer av Ingrid Olavas åpenbart ubegrensede barokk-balladeevner, men som også burde vist mer av hennes opptempo-kvaliteter, som via tittelsporet gir oss smaken og lysten på mye mer av den sorten.

Jørgen Hegstad