Det viktigste og mest interessante bandet de siste 15 årene? For meg er det Wilco – med god margin.
Fra og med andreplaten Being There (1996) har Chicago-gruppen – med vokalist og kreativ leder Jeff Tweedy som kun ett av to gjenværende originalmedlemmer – konsekvent utfordret både seg selv og en forvirret, men stadig voksende fanbase. Den kreative kampsonen er utvidet fra relativt konvensjonell alt-country til å favne solskinnspop med mudrete bunn, dvelende krautøvelser, kranglete kunstmusikk og bustete, ukomplisert papparock. For å nevne noe.
Men selv de sterkeste Wilco-platene fra det siste tiåret – inkludert min favoritt i bandets katalog, Sky Blue Sky – skjemmes av et par låter man må mistenke Tweedy for å ha snekret sammen mellom frokost og brunsj. Når han nå plasserer eldstesønnen Spencer bak slagverket og gir ut sitt første album under familienavnet, og dette albumet inneholder 20 låter (visstnok plukket fra 90(!) ferdigskrevne sanger), begynner enkelte varsellamper å blinke foruroligende.
Sukierae – titulert etter et kjælenavn på familiens matriark Sue Miller, som albumet også er tilegnet – står imidlertid aldri i fare for å forveksles med moderbandets mer gjennomarrangerte uttrykk.
Spencer Tweedy har sannsynligvis nilyttet når Wilco-trommis Glenn Kotche har dundret løs i øvingslokalet. Men han har utviklet sin egen signatur og tar sin rettmessige plass i et tørt lydbilde som ellers preges av akustisk gitar og fars uvanlig uttryksfulle stemme, flankert av dønn lekre koringer signert Jess Wolfe og Holly Laessig fra Lucius.
Ikke dermed sagt at Sukierae er blottet for skarpe kanter, truende gitarlinjer eller odde taktarter. Tvert imot: Allerede fra første sekund av den råkorte, hektiske åpningslåten «Please Don’t Let Me Be So Understood» er det klart at far og sønn stiller med nyslipte tenner.
Tidlige favoritter som «World Away» og foruroligende «Diamond Light, pt. 1» bekrefter dette inntrykket, mens mer subtile detaljer strødd utover Beck-lydende «High As Hello» og døsige «I’ll Sing It» illustrerer hvor lite Tweedy interesserer seg for (det i bunn og grunn kunstige) skillet mellom harmoni og dissonans.
I den andre og varmere enden av spekteret har du sanger som gjennomnydelige «Summer Noon» (logisk nok inkludert på soundtracket til Richard Linklaters hyllede Boyhood) og den direkte oppløftende «Low Key», en hymne til de introverte (og paradoksalt nok platens mest utadvendte øyeblikk).
Les Filmpolitiets anmeldelse av Boyhood (6/6)
Noen soleklar femmer er dette likevel ikke. Duoen kunne med fordel sløyfet fire-fem låter (ikke minst de noe underutviklede balladene «Hazel» og «Honey Combed»), pusset ned (eller snarere opp) det ferdige produktet en tanke og slik gjort det mer umiddelbart skinnende. På den annen side: Selv en middels Jeff Tweedy-låt er verdt å ha slentrende rundt i livet ditt. Og nå tyder alt på at arvesølvet er i gode hender.
Marius Asp
Sukierae slippes offisielt 23. september, men kan strømmes hos NPR.
