The Besnard Lakes - Until In Excess, Impercetible UFO
Terningkast 5

Med sopp i ermet

På sitt fjerde og mest bestemte album styrker The Besnard Lakes sin posisjon som et av Canadas beste rockekollektiv.

Until2010 står fortsatt friskt i minnet som et av de beste musikkårene i min mentalt oppegående levetid. Jeg kunne sikkert listet opp 50 gode grunner til det, men for å gjøre det enkelt: Én av dem er fabelaktige The Besnard Lakes Are The Roaring Night. På dette albumet hadde husbond-og-hustru-duoen Jace Lacek og Olga Goreas – med venner – spisset uttrykket fra sine to forgjengerne …Are The Dark Horse og Volume 1. Essensen var en slående vital rekonstruksjon av storslått og psykedelisk 70-tallsrock.

For i tillegg til umiddelbare hippiepophymner á la Fleetwood Mac, som «Albatross», eller den groovy, ledzeppelinske rockeren «And This Is What We Call Progress», var også …Are The Roaring Night pakket inn et syltynt slør av feberdrømsstøy. Paralleller til shoegaze-helter som Ride og My Bloody Valentine er riktignok ikke helt på sin plass, men det er likevel ikke fullstendig idiotiske sammenligninger. Dette er et kjennetegn som nå fortsetter på «People of the Sticks», det nærmeste kanadierne kommer en real poplåt på fjerdealbumet. De første 20 sekundene er nemlig båret frem av skimrende gitarstøy, som følger låta tvers gjennom.

Men før vi beveger oss videre: Det er et par ting å ta tak i ved Until In Excess, Imperceptible UFO (ja, det er faktisk albumtittelen, og hvis du, som meg, synes det er tungt å gi seg i kast med klassiske engelske romaner uten å også å ha en ordbok i fanget: det betyr vel noe sånt som «inntil det blir for meget, umerkelige UFO»). Minst like snodig som tittelen er nemlig tematikken på Until In Excess, Imperceptible UFO, som, øh, tar for seg «utholdenheten til menneskesjela i profetiske tider» fortalt gjennom øynene til «to eller flere spioner».

Akkurat dét bør nok tas med en klype salt, for rent musikalsk setter ekteparets sopptripper få spor utover de mest tåkelagte kuttene, som den svevende psychrockeren «And Her Eyes Were Painted Gold», mens det avsluttende  scifilydsporet «Alamogordo» består av så lite låt at den like greit kunne vært sløyfet. Kun ved noen få anledninger er The Besnard Lakes’ hviskende vokal (Lacek og Goreas deler denne jobben) tydelig nok til at man får med seg kørka tekstlinjer som «she stole my files, all to erase a part of me» («At Midnight») og «three rainbows watched over the valley where you lay» («46 Satires»)

Tross alt er faktisk Until In Excess, Imperceptible UFO deres mest fattede og strukturerte album så langt, hvor de fleste låtene følger en fargerik berg-og-dalbane-komposisjon. Ta eksempelvis «The Specter», hvor grunnlaget av et dempet, seigt orgel gradvis bygger seg opp til et buldrende høydepunkt, mens klimakset på vakre «46 Satires» lett slår pusten ut av en; gitarsoloen her forsøker nærmest å rive hull i lydmuren, mens melodien og bassgangen underbygger storheten.

Med andre ord er det noe som sier meg at verken øreklokker eller ålreite stereoanlegg yter Until In Excess, Imperceptible UFO tilstrekkelig med respekt sammenlignet med å kunne nyte kanadierne live i solsteiken. Jeg krysser fingrene for at Øyafestivalen tar et tak.

Kim Klev