Lee Ranaldo - Between The Times And The Tides
Terningkast 4

Mellomlanding

Indiegenerasjonens yndlingsonkel gjør ikke skam på familienavnet. Men hvor er de overraskende låtene?

Lee Ranaldo har alltid måttet tilbringe tid i skyggen av Thurston Moore og Kim Gordon, det nå oppløste ekteparet som lenge så ut til å kombinere lidenskap og kreativitet i like deler dissonans og mirakel som selve kjernen av Sonic Youth.

Om nå man skulle sammenligne dem med et band, idet nittitallets kids fikk ferten av alternativ rock, kan det vel like gjerne være The Beatles. Sonic Youth var et like toneangivende, og på sitt beste, viktig, grensesprengende band som Lennon/McCartney & co. I tillegg har de, på godt og (kanskje fremfor alt) vondt, inspirert minst like mange musikere som er aktive anno 2012.

Ranaldo har, ikke ulikt George Harrison, alltid blitt holdt litt i bakgrunnen. Men de beste av låtene hans (“Eric’s Trip”, “Rats”, “Karen Revisited”, “In The Kingdom #19”) har bestandig gitt SY-katalogen en egen uforutsigbar og urejerlig kvalitet. Between The Times And The The Tides er hans første “låtbaserte” (hans egne ord) album. Og det låter slett ikke verst.

“Pop” er et stikkord her. R.E.M. og The Byrds er mer relevante referanser enn jeg ville trodd på forhånd, tross ryktene, og Lee Ranaldo tjener en del på denne nyvunne streitheten. I bunnen ligger jo uansett hans nærmest patenterte åpne gitarstemming, for anledningen supplert med Wilco-kirurg Nels Clines presise og velsignet hørbare omgang med øksen. Et par glitrende øyeblikk (solkyssede og jangly  “Lost” og moderband-klingende “Shouts”, komplett med spoken word-mellomspill) forekommer, og fra tid til annen antar mannens faste modus operandi en ny og skinnende glans.

“Off The Wall”:

Men ikke alt engasjerer i samme grad. Ranaldo taper faktisk også en del på å ha ryddet opp i lydbildet. Med ett kommer både hans svært begrensede sangstemme og hans nærmest anti-lyriske tilbøyeligheter (“This whole town is full is full of jerks“) fram i lyset, særlig på de rolige sangene (“Hammer Blows”, “Stranded”). Thurston Moores utgivelse fra i fjor, Demolished Thoughts, hadde jo nettopp disse tekstlinjene som plutselig fikk blodet til å fryse. La oss ikke sammenligne, la oss bare kalle det x-faktor og konstatere at den uteblir. Et større tilfang av melodiske overraskelser ville også vært kjærkomment.

Til syvende og sist har Lee Ranaldo likevel gjort jobben sin. Han viser alle oss som frykter en framtid uten Sonic Youth at sentrale bandmedlemmer er villige til å gå nye veier. Jeg ser ikke noen annen utvei enn å applaudere den holdningen.

Marius Asp