Small Black - Limits of Desire
Terningkast 4

Meloditåkelette

På andrealbumet tar retroyndlingene Small Black steget fra drømmepop til pop. Med varierende hell.

jag208full“Chillwave”. Jeg synes nesten det er litt søtt hvor mye både musikere og lyttere er i stand til å himle med øynene av begrepet. Det er tross alt kun en revete betegnelse som beskriver et reelt fenomen – riktignok satt ut i livet av hipsterkulturens tredjegradsironiske forborg, bloggen Hipster Runoff. Som forøvrig også står bak sjangertermen “slutwave” (tenk jenter som Kes$ha, Katy Perry og Lady Gaga), bare så dét er nevnt.

Hvis de tykke lagene med ironisk distanse likevel gjør deg uggen i magen: Prosjekter som Washed Out, Toro Y Moi, Neon Indian og Small Black har alle over de siste tre-fire årene på hvert sitt vis lekt seg med en retroestetikk som dufter av fordums synthpop, falmede kaleidoskoper, godt brukte VHS-kasetter og insomniasvøpte melodier. Og ofte har det også ført til rent fantastisk pophåndverk.

Hvis bandnavnet Small Black sier deg lite er remiksen av “Despicable Dogs” fra deres selvtitulerte EP, “Clear Blue Skies” fra den sampletunge miksteipen Moon Killer eller drømmepoplekkerbiskenen “Photojournalist”, som ledet an debutalbumet New Chain, alle gode steder å starte.

På Brooklyn-kvartettens andre fullengder har imidlertid febertåken rundt melodiene lettet, og lite av den opprinnelige lo-fi-estetikken henger igjen. En tendens som også virker å gjelde nesten samtlige av deres sjangervenner. Førstesingelen “Free At Dawn” illustrerte dette godt: Med sine arpeggiosynther, drivende perkusjon og mektige oppbygning følger den en pen formel som gjør det enkelt å tenke på både U2 og annen stadionpop – en formel det også er vanskelig å bli lamslått av.

“No Stranger” er riktignok et av enkelte kutt på Limits of Desire hvor denne sensommerlige innpakningen har mye for seg, mens den klumpete basslinjen på “Only A Shadow” trekker deg vennlig mot dansegulvet. Men begge disse kuttene har rester av Small Blacks signaturlydbilde ved seg; mindre interessante er låtene hvor dette er helt polert bort, som på Wild Nothing-lignende “Sophie” og “Limits of Desire”.

For idet de svimlende og smørjete synthlagene har blitt filetert bort har Josh Koleniks stemme fått et betydelig større ansvar. Problemet er at han har begrensede evner som vokalist, og dermed ikke makter å løfte melodiene ut av indieskyggen. Tydeligst er dette på refrengene til eksempelvis “Breathless” og “Canoe”.

Limits of Desire er langt fra noe dumt sted å lete hvis man er sulten på sommerlig, lett fordøyelig og lekkert produsert synthpop. Men som oftest frister det mer å bruke tiden på musikk som setter merkbare spor etter seg – og da finnes det langt mer interessante skiver å snuse på fra Small Black-hylla.

Kim Klev