Metalmorfose

Shinings definitive inntreden i metalscenen har ført til et av de største mesterstykkene sjangeren har sett på lenge.

Det var ingen overraskelse at Shining i 2010 skulle gå mørkere til verks – alle album frem til nå har ledet i den retning – men at resultatet ville bli så kompromissløst vanvittig som Blackjazz var vanskelig å spå. Jørgen Munkeby har her åpenbart gått inn i sin dystreste låtskrivermodus og kommet ut på den andre siden som ikke bare en absolutt godkjent growl-vokalist, men med en plate som ligger i et slags skjæringspunkt mellom Mr. Bungle, Satyricon og John Zorn; hysterisk komplekse, spastisk suggererende rocklåter som hamrer av gårde uten interesse for hvilepauser. Det er særdeles velgjort, til den grad at King Crimson-avslutteren ”21st Century Schizoid Man” blekner i forhold til bandets egne låter.

2009-høydepunktet ”Fisheye” fungerer bra som døråpner inn i Blackjazz-hvelvet, og det industrielle, spisse lydbildet gir albumet en dimensjon av kaldhet som gjør at favoritter som ”Exit Sun” og todelte ”The Madness And The Damage Done” gis en ekstra følelse av ubehag. Det skjærer seg inn i ørene, og styrt av synthlyder som fører tankene til klubb-scenene i Blade 2 og Torstein Lofthus’ overrumplende, allstedsværende trommeinferno gjør dette til en opplevelse som angriper alle sanser samtidig.

Jazzelementene er altså ikke så fremtredende som tidligere, men de er allikevel uunnværlige; saksofonpartiet i ”Fisheye”, åpningsminuttet av spazz-festen ”HEALTER SKELTER” og albumets magnum opus ”Blackjazz Deathtrance” tar ut maksimalt av kvintettens tydeligvis uendelige instrumentale evner, og deres tordnende samspilthet finner ingen likemenn her til lands. Ikke på langt nær.

Blackjazz står tilbake som et kunststykke; episk, vondt og uimotståelig, og markerer et nytt høydepunkt både for Shining og metalsjangeren som sådan.

Jørgen Hegstad