Kings of Convenience - Declaration of Dependence

Minner av minner

Kings of Convenience: Declaration of Dependence [Virgin / EMI] Spørsmål: Hvem høres mer ut som Kings of Convenience enn Kings of Convenience? Svar: Kings of Convenience. Likte du Kings of Convenience (KoC) helt til folk plutselig skulle danse til det? Syns du The Whitest Boy Alive spiller enerverende dunk-dunk musikk? Er du oppriktig når du […]

Kings of Convenience: Declaration of Dependence

[Virgin / EMI]

terning4

Kings of Convenience (foto: myspace.com/kingsofcenvenience)

Spørsmål: Hvem høres mer ut som Kings of Convenience enn Kings of Convenience? Svar: Kings of Convenience.

Likte du Kings of Convenience (KoC) helt til folk plutselig skulle danse til det? Syns du The Whitest Boy Alive spiller enerverende dunk-dunk musikk? Er du oppriktig når du påstår at favorittskiva di av KoC er Playing Live In a Room? Hvis ja, glimrende nyheter: Declaration of Dependence, Bergenduoens tredje album, inneholder, foruten noen spredte dask på gitarkassa, ingen perkusjon. Alle lyder her er, ikke bare akustiske, men myke, varme og litt bedøvende. Bratsj-riffet på førstesingel «Boat Behind» høres direkte energisk ut når det dukker opp ti minutter inn i skiva. Og det til tross for at de foregående to sangene er blandt platas mer livlige.

Men selv med både bratsj, ståbass og litt piano her og der handler fortsatt KoC om fire ting: to gitarer og to stemmer. Gitarene er fortsatt akkurat varierte og pene nok til å understreke det faktum at gutta faktisk er ganske flinke til å spille på dem, men fortsatt subtile nok til å aldri stjele oppmerksomheten fra vokalen. Erlend Øye er fortsatt en av Norges bedre korere. Eirik Glambek Bøe synger fortsatt så mykt og lavt at man skulle tro han prøvde å dysse et barn i søvn uten å vekke et annet i nabosenga. Hvis man ser bort fra litt funderinger om alle tings forgjengelighet i «Scars On Land» og en litt uventet harang (av den myke sorten, selvsagt) mot religiøs ekstremisme i «Rule My World», er fortsatt tekstene stort sett adressert til en du-person Bøe er litt mer distansert fra enn han pleide å være.

Declaration of Dependence er med andre ord en erke-KoC-skive på godt og vondt. En kunne akket seg over at Bøe og Øye brukte fem år på å ikke røre seg av flekken, men KoC har alltid vært et band som i hovedsak ser bakover. Ser man bakover på noe som ser bakover sitter man snart i gjen med minner av minner av minner, og den mest naturlige måten dette kan komme til utrykk må jo være ei skive som høres mer ut som deres tidligere skiver enn deres tidligere skiver faktisk gjør.

Peter Vollset