The xx - Coexist
Terningkast 4

Monotonitimen

Coexist er ett skritt frem og to tilbake. Men London-trioen nytes fortsatt klart best i høstmørket.

I går kveld var jeg så, ehm, heldig  at jeg ble låst ute av leiligheten min. For å drepe tid satt jeg meg dermed ned i en stor steintrapp, lirket en bok ut av ryggsekken og plasserte hodetelefonene på hodet – mens gatelysene farget omgivelsene gule og den duggfriske septemberbrisen slo inn fra venstre.

Nettopp da innså jeg hvorfor den selvtitulerte 2009-debuten til The xx rett og slett har føltes kjedeligere enn jeg husket den som når jeg i løpet av de siste månedene har hentet den frem igjen. Monotonien og tenåringslengselen på albumet er ikke ment å nytes i dagslys eller på sommertid, for albumet kommer kun til sin fulle rett hvis man ensomt tusler rundt i nattemørket. Og det samme gjelder oppfølgeren Coexist – som jeg benyttet som lydspor i går kveld.

Da ordet først begynte å svirre om at London-trioen var godt i gang med album nummer to, gjaldt det særlig ryktene om at klubbmusikk i større grad skulle farge albumet. Men den heller skuffende førstesingelen “Angels” bar egentlig preg av det stikk motsatte. Dette er nemlig lyden av et The xx på sitt hittil minst kompliserte: Romy Crofts skimrende gitar og usikre stemme står utrygt midt i lyden av ingenting, mens trioens klubbmaestro, Jamie Smith (eller Jamie xx, om du vil), kun bidrar med et par sporadisk plasserte trommesamples.

Denne “klubbmusikken” er i så fall hva man kan regne som forsiktige drypp fra den elektroniske London-scenen, i form av referanser til den dystopiske Burial-lyden, som i den langt fyldigere smakebiten “Chained”, eller det vuggende dobbeltsporet midtveis, “Reunion” / “Sunset”, hvor steel pans, dyphavsbass og hypnotiske skeletalbeats hinter om Smiths soloutgivelser. Også verdt å notere seg er det truende høydepunktet “Swept Away”.

Men her stopper egentlig Coexist opp hva gjelder minneverdige låter. Og The xx står i fare for å stagnere på jakt etter den lengselsfulle stillheten mellom lydene. Kutt som “Try”, “Missing” og “Our Song” kan kun reddes fra kjedsommeligheten ved å nytes i sitt rette element: sammen med deg, og deg alene, et sted i høstmørket. Dermed har steget fremover fra The xx snarere blitt et steg bakover.

Kim Klev