Ghost Brigade - Until Fear No Longer Defines Us
Terningkast 4

Mørk og delikat melankoli

Når sommeren bare er et fjernt minne og høstdepresjonene setter i, er det greit å ha et album som gir deg lov til å dyrke tungsinnet.

Finland huser flere dyktige band som sverger til et dødelig depressivt, men likevel melodiøst og melankolsk uttrykk. Ghost Brigade er ett av dem, og i disse dager er de ute med sitt tredje album i rekken, Until Fear No Longer Defines Us. Og det er sannelig ikke så verst.

Ghost Brigade har nemlig laget et verk som passer utmerket til de regnfulle høstkveldene vi har i vente. Det akustiske åpningssporet ”In the Woods” bringer umiddelbart frem en dyster og sorgtung følelse i lytteren, men tenner likevel en slags gnist som får en til å hungre etter mer tristesse. Og det kommer.”Clawmaster” bryter roen og tar nedstemtheten videre i over 50 minutter til.

Aggresjonsnivået varierer gjennom hele albumet, og dette er noe av styrken til Ghost Brigade. Samtidig som musikken synes å bare duve forbi, er mye forskjellig å spore. ”Traces of Liberty” og ”Torn” griper tak i lytteren med kontante rytmer og growling, mens massive ”Soulcarvers” gradvis bygger opp mot et kraftfullt crescendo. ”Cult of Decay” gir en frysninger i ryggen og er en av de kuleste låtene på plata: Jungelaktige trommer, sterke vokalharmonier og monotone gitarer gjør den suggererende og fryktinngytende, samtidig som refrenget antyder lys i horisonten. Dessverre er det noen låter som trekker ned helhetsinntrykket. ”Grain” er platas desidert svakeste spor, og ”Chambers” er langdryg og kjedelig i forhold til resten av materialet.

Selv om musikken er dyster, er produksjonen varm. Veli-Matti Suihkonens kraftfulle tromming, det tette gitarspillet, de nesten umerkelige synthene og bassgangene flyter sammen på en behagelig måte, og løfter frem det finske tungsinnet. Plata domineres av renvokal, men enkeltmelodier krydres med sår growling. Manne Ikonen har kanskje ikke det videste vokalspekteret i metalverdenen, men stemmen hans kler langt på vei musikken. Det er samspillet mellom det myke og det harde som definerer uttrykket og særegenheten til Ghost Brigade.

Ghost Brigade kan minne om nyere Katatonia og Swallow the Sun, noe som kanskje ikke er så rart siden StS-keyboardist Aleksi Munter også spiller i Ghost Brigade, men mest av alt ligner de seg selv. Kombinasjonen av doom, prog, post-rock sludge og death gjør dette til en spennende utgivelse mange kan nyte, selv om albumet også har sine svakheter.

Samlet sett er Until Fear No Longer Defines Us en fin skive som passer til årstiden vi har i vente. Det er bare å ta på seg regnjakken, spasere ut i skogen, bade øregangene i Ghost Brigades mørke lydlandskap og kjenne at høstdepresjonene tar over.

Helle Stenkløv