Motorpsycho, Slottsfjell -
Terningkast 4

Rock de passage

Motorpsycho, Slottsfjell Nesten hele Motorpsycho (Foto:Christian Roth Christensen) Lite minnet om Svartlamoen og husløs tilværelse da trønderne i Motorpsycho sadlet progrockhesten og inviterte til “øving” i Tønsberg. Festival er variert musikk, unge folk og pulings. Med en slik definisjon i bunnen, er det lite som tydet på at vi befant oss på Norges tredje største festival torsdag […]

Motorpsycho, Slottsfjell

terning4

Nesten hele Motorpsycho (Foto: Christian Roth Christensen)

Nesten hele Motorpsycho (Foto:Christian Roth Christensen)

Lite minnet om Svartlamoen og husløs tilværelse da trønderne i Motorpsycho sadlet progrockhesten og inviterte til “øving” i Tønsberg.


Festival er variert musikk, unge folk og pulings. Med en slik definisjon i bunnen, er det lite som tydet på at vi befant oss på Norges tredje største festival torsdag kveld. Det var mye levd liv å spore blant de om lag 3000 som hadde møtt opp på toppen av Slottsfjellet for å se sine helter. Som flere andre steder, hadde Motorpsycho også i Tønsberg en veldig god standing tidlig på 90-tallet, og mange av de gråstenkte hodene foran Kastellscenen hadde utvilsomt fått streitere jobber enn sine gamle helter “Bent” og “Snah”. Levd liv til tross, det er et høypotent og velspillende rockeband vi har med å gjøre her.

Det er bare å slå fast med én gang. Motorpsycho er et introvert band, et band som opererer så langt fra staffasje og iscenesettelse som et band kan. De inviterer til øving mer enn til konsert. Og det får vi erfare fra åpneren “No Evil”, og gjennom store deler av den timen bandet leverer et sett bestående av en salig blanding fra deres virke gjennom to tiår, med en klar hovedvekt på nyere materiale. De spiller faktisk hele tre kliss nye låter (nytt album kommer i august), låter som definitivt viderefører de mest melodiøse og insisterende rockepassasjene fra sisteskiva.

Grunnpilarene Sæther og Ryan har gjort et varp gjennom rekrutteringen av tidligere Gåte-trommeslager Kenneth Kapstad. Han slår kraftfullt fra start, og leker så varsomt på coveren “All Is Loneliness”, som forøvrig er en liveperle av en låt. Med ett glemmes alt som er FrP-by og maritimt miljø, og vi hensettes i skikkelig festivalmodus – ja, skikkelig hippiestemning. Digg. Hos den harde kjernen er det først på “Greener” at hendene løftes over hodet og et og annet ølglass flyr gjennom en rosa kveldshimmel.

For et rutinert band som Motorpsycho er det å introdusere låter med at “denne kan vi ikke”, relativt uproblematisk. Likevel får det publikum til å føle seg litt lite verdsatt, og enkelte velger å prate med sidemannen om gamle dager heller enn å gi seg hen i det vellydende rockeuniverset. For det er bra lyd på Motorpsycho, den grøten vi ofte opplever med bandet har heldigvis svidd seg en gang for alle. Høydepunktene kommer mot slutten av konserten. “The Alchemyst” fra sisteskiva låter kanonbra, her er det snakk om et band som har dyp musikkforståelse og en leken tilnærming til den. Gymnasfølelsen “Walking On Water” gir, og kanskje spesielt trommesoloen midtveis, hinter om hvilke melodisk sterke radiorocklåter dette bandet faktisk skapte på 90-tallet. Vokalen er som alltid mer sjarmerende enn bra, gutta kan jo faktisk knapt synge.

En fin dag på øving før turné er over for bandet, og vi rockinteresserte publikummere kan fastslå at det plutselig ikke bare er et historisk sus som preger Slottsfjell.