Det luktet av publikumsrekord på Hove da klokka nærmet seg halv elleve tirsdag kveld. Feltet fra miksetårnet og framover var pakket av unge fans, og lenger bak var det rene bygdefeststemning med unge voksne sørlendinger i alle alkosjatteringer. Mange i sistnevnte kategori hadde nok blasta Muse i bilen på vei til Tromøya for å se denne ene konserten på årets Hove.
De fikk valuta for penga alle sammen. For da seige, deilige ”Starlight” dundret ut i sommernatten med 10 000 hender i været og laser i tretoppene nærmere midnatt, var det bare å gi seg hen. Lyden var feit, lyset førsteklasses, videoproduksjonen ganske porno, og Muse-hitsa, de rant ut i en jevn og nesten litt briefete parade; ”Resistance”, ”Undisclosed Desires”, ”Time is Running Out”, nevnte ”Starlight”, ”Plug in Baby, ”Hysteria” og Knights of Cydonia” (de to siste som ekstranumre). Det var som Matt, Chris og Dominic sa; vi blei aldri de kuleste gutta i Devon, men vi endte opp med det største anlegget, det kuleste showet og de mest snasne duppedittene. Slå den.
Muse kom til Hove fra Glastonbury der de var hovedattraksjon på lørdag foran 70 000 briter og fikk besøk av U2s The Edge på scenen. Det understreker bandets posisjon som et av rockens største kontemporære band. Men albumet de har i sekken, fjorårets The Resistance, forteller likevel at prog-opera-metal-pop trioen er over den kreative formtoppen, i alle fall den første. The Resistance har alle de pompøse trekkene til forgjengeren, men mangler stinget, galskapen og inspirasjonen til Black Holes and Revelations.
Det er da også en av de anonyme låtene fra sisteplata, ”MK Ultra”, de entrer Hovescenen med. Det glattes fort over med rysaren ”Map of the Problematique”. Og versjonen av ”Uprising” er så kolossal og delikat som en rockhit kan bli. Men på tross av det fysisk tilfredsstillende og visuelt blendende får man likevel en følelse av et band som er i ferd med å bli konforme og trygge. «Neutron Star Collision (Love Is Forever)» fra den nye “Twilight”-filmen bekrefter et band som kan formatet i blinde, men som har blitt litt kjedelige.
Men det som er et bands gryende svakhet, kan også være dets bærende styrke i livesammenheng. For der Muse anno 2010 mangler nyskapning og sjel, der har de perfeksjonert stadionpakka si. De denger sitt publikum med delikat, sjelløs slegge. De spikrer Hove med pomp og prakt og hits. De nagler oss med noe som føles dyrt og deilig, litt som en blockbuster-film fra øverste hylle.
De hvelver en storslagen bue over sommernatten og befaler ”we will be victorious”. Det er nok glemt i morgen, men der og da føltes det helt riktig.
Håkon Moslet
