St. Vincent - Sjøsiden, Øyafestivalen 2012
Terningkast 4

Når enden er god

… er ikke alt nødvendigvis godt. St. Vincent roter seg bort i begynnelsen – men avslutter som en helgen.

Den store skuffelsen og forundringen over Frank Oceans avbrutte konsert var knapt lagt seg da St.Vincent entret Sjøsiden tidlig torsdag kveld. Vi kunne trengt – og de fleste var i stor grad åpne for – en oppløftende opplevelse.

Dessverre innfrir hun ikke dette håpet før et godt stykke ut i konserten. Åpningstroikaen “Marrow”, “Cheerleader” og “Chloe In The Afternoon” drukner i et virrvarr av for mye vrengt gitar og en noe anstrengt hovedperson. Låtene fremføres med mer støy og gitardriv enn på albumene de er hentet fra – og dette grepet taler ikke til hennes fordel fra begynnelsen av.

Savnet etter et større mangfold av instrumenter enn to synther og et trommesett foruten St. Vincents gitar melder seg kjapt – spesielt siden det store spennet av eksperimenterende lyder i Sufjan Stevens-stil er noe av det som gjør 30-åringen fra Oklahoma interessant på plate. Gjennom første halvdel av konserten er sceneuttrykket rett og slett kjedelig og lite givende – til tross for at St. Vincent sakte, men sikkert tør opp og er mer tilstede i det hun gjør. Hun blir mer vital jo lengre ut i konserten vi kommer, og klarer å beholde sitt eksentriske særpreg med et utadvendt og givende vesen.

“Actor Out Of Work” fra 2009-albumet Actor blir et gledelig vendepunkt. Det harde, røffe uttrykket har blitt mer kledelig, og står i en sterk, interessant kontrast til Annie Clarks klokkeklare stemme. Herfra og ut fremføres låter som “Dilletante”, “Northern Lights” og “Cruel” – alle tre fra fjorårets sterke, men oversette album Strange Mercy – på fengende, kunstrockaktig vis;  overbevisende gitarsoloer og -effekter, spasmeaktige bevegelser, kontrollert vokal og fine vekslinger mellom det røffe og det myke.

Når hun avslutter med The Pop Group-coveren “She Is Beyond Good And Evil” med en nærmest punkaktig tilnærming, har St. Vincent nådd er formtopp det hadde vært gledelig å få mer utbytte av. Kruttet hun har bygget opp kulminerer i en strålende avslutning – og en sceneform og fremførelse vi gjerne skulle fått servert fra første låt.

Trine Aandahl