-
Terningkast 5

Når nettene blir lange

Calexico: Carried To Dust [City Slang/Tuba] Arizona-bandets vender hjem med et sjuendealbum som kiler der det gjør best. Carried To Dust huser velkjente toner, med intet mindre enn femten spor til forlystelse for oss som med tungt hjerte har innsett at sommeren er over og kulda har satt inn. Calexicos voluminøse lydbilde er varmt og […]

Calexico: Carried To Dust

[City Slang/Tuba]

terning51.jpg

Calexico. Foto: Promo

Arizona-bandets vender hjem med et sjuendealbum som kiler der det gjør best.

Carried To Dust huser velkjente toner, med intet mindre enn femten spor til forlystelse for oss som med tungt hjerte har innsett at sommeren er over og kulda har satt inn. Calexicos voluminøse lydbilde er varmt og detaljrikt, spekket med mexicanske referanser.

Den ene musikalske sjangeren flettes elegant inn i den andre; her vandrer country hånd i hånd med latino og americana. Mariachi-trompeten kiler deg akkurat der det er behagelig å bli kilt, mens steelgitaren leder tankene til en solfylt amerikansk sørstat. Joey Burns avslepne vokal surfer på bølger av strykere, akustisk gitar og en rytme som er både pulserende, poengtert og leken.

Åpningssporet er en melankolsk hyllest til den latin amerikanske dramatikeren, musikeren, læreren og aktivisten Victor Jara, som ble torturert og skutt i fillebiter av chilenske styresmakter i 1973. Dette sterke stykket verdenshistorie er en av platas høydare, og minner med sin sjelfulle koring om våre gode venner Yeasayer. I likhet med låta ”Two Silver Trees” har ”Victor Jara’s Hand” en formidabel oppbygning, og er det noe Calexico kan, er det nettopp det: Å bygge låter.

«Two Silver Trees»

På den subtile gjestelisten finner vi navn som Sam Beam (Iron&Wine), Doug McCombs (Tortoise) og Pieta Brown. Sistnevnte gjør en solid innsats på ”Slowness”, en tradisjonell og vakker countryduett. Ikke overraskende er stemninga på Carried To Dust bittersøt og skumringsmørk, med et tydelig cinematisk driv. Singer/songwriter-preget er skjøvet til side til fordel for det vi kanskje kan omtale som alternativ countryfolk. Mange vil nok tenke at Calexico har funnet tilbake til seg selv denne gangen, og undertegnede ønsker hjerteligst velkommen hjem.

Trine Sollie