Thea & The Wild - by:Larm, Wimpteltet
Terningkast 4

Når villdyret sover

Thea & The Wild viser lovende takter, men har mye å gå på før villskapen inntreffer for alvor.

Thea Glenton Raknes gjorde seg først bemerket i Urørt-bandet Norma Sass noen år tilbake. Et ikke veldig spennende band, som fortjente livets rett først og fremst på grunn av Raknes’ vokal. Det sterke, smidige stemmen med vakker countryknekk løftet musikken, og da nyheten om at hun jobbet med det nye prosjektet Thea & The Wild, ble nok mer enn ett musikkhjerte fylt av håp.

Under by:Larms første dag skal bandet, som huser rutinerte navn som Kenneth Ishak (som også er Theas produsent) og Ådne Meisfjord, gjøre sin første konsert. Publikum har kun fått to smakebiter på forhånd – en av dem er nydelige “Cry Sometimes”, en sterk låt som har fått velfortjent spilletid på P3. Denne låten, sammen med avslutningslåta “Trains”, som også har ligget ute en stund, blir også høydepunktet under debutkonserten. De andre låtene blekner i forhold; er langt fra like fengende som de nevnte, og oppleves monotone. Konserten varer kun en halvtime, men føles allikevel mer enn lang nok.

Stemmen til Raknes, nå 25 år, har modnet mye de siste årene, og rommer nå enda større følelser enn tidligere. Under konserten lener hun seg allikevel litt for mye på den, og kjører i høyeste gir så og si hele veien. Det hele blir for intenst; nærmest masete. Spesielt blir dette tydelig når hun under nevnte “Cry Sometimes” og en annen, roligere låt tidligere i settet, tør å lene seg tilbake og veksle mellom det dempede og det utagerende.

Det er allikevel låtskrivingen som trenger et ekstra dytt i det nye prosjektet – for uansett hvor flinkt band du har i ryggen og hvor fin stemmen din er, er det låtene folk kommer for å høre.

Trine Aandahl

Les alt om by:Larm her!