Hun trenger knapt noen større introduksjon enn hennes egne beskjedne «Sigrid fra Ålesund». Det har lenge gått gjetord om 22-åringens live-show — likevel blir det som regel med femmeren på terningen.
Det får meg til å lure hva som egentlig mangler.
Her i Nordfjordeid er hun på hjemmebane, i alle fall sammenlignet med stedene hun opptrer verden over til vanlig. Forventningene mine er relativt høye.
I det hun sparker igang «Sucker Punch» som første låt ut, er det ingenting å sette fingeren på. Stemmen hennes er som alltid nydelig krisp, den naturlige, selvsikre sjarmen er upåklagelig, og låta er noe av det beste som har skjedd norsk pop på årevis. Den lure slide-gitaren kommer enda bedre frem live.
Kan man egentlig spørre om mer?
Vel, it takes two to tango. Det er jo i noe spesielt selskap Sigrid opptrer på Malakoff. Det er ikke riktig så ille som å booke Britney Spears til Inferno-festivalen, men kontrasten til det foregående Kvelertak-showet er merkbar.
Det hjelper heller ikke at hun er satt opp klokka 1. Kanskje en god tid på Roskilde, men her er de edru trøtte og de fulle er for fulle.
«Jeg var på Kvelertak i stad,» sier Sigrid på et tidspunkt — noe noen rockegubber bak meg åpenbart synes var det mest jubel-verdige i løpet av hele kvelden. «Der var det bra energi». Underforstått: Det samme kan ikke sies om publikum her.
Sigrid danser, smiler og vitser på sitt sedvanlige jordnære og uanstrengte vis, men bruker mye tid på å få liv i det slitne publikummet. Det er dermed de roligste låtene som skaper den aller mest magiske stemningen.
På andrelåta «In vain» er det som hun eier jordkloden som snurrer på bakgrunnskjermen, mens «Dynamite» introduseres med ufarliggjørende «dette kan bli trist, men litt hyggelig og». Alene ved pianoet har hun ingen problemer med å gjøre det veldig hyggelig — hele sletta lyser opp i et mobil-hav.
«Det her ble jo litt hjemme-i-stua-stemning», ler Sigrid.
Selv med kun ett album bak seg, er det ikke noe problem å fylle timen med ordentlige «bangers». «Plot Twist», «High Five», «Mine Right Now» og «Basic» er alle svært gode låter som blir fremført med letthet og lekenhet. Kanskje er det det vestlandske lynne, hva vet jeg — responsen er likevel så som så.
«Sight of you» og «Strangers» er låter som røsker godt tak og skaper både allsang og hopping — selv om en del av rockegubbene fortsatt ikke lar seg rive med. Det må jo være lov, det og.
Til slutt gir Sigrid et oppgitt blikk til gjengen som gauler«Seven Nation Army» (dette er en trend som jeg er villig til å dø for å avskaffe), før hun ender dansen med «Don’t feel like crying».
Når jeg våkner dagen derpå, ringer den fortsatt i ørene. Det ble kanskje bare nesten en hjemmeseier, men i alle fall en siste seiersdans. Det får bli med femmeren denne gangen også. Neste gang, Sigrid, neste gang.
