John Olav Nilsen & Gjengen - Enga, Øya 2013
Terningkast 5

Nesten så han smiler

John Olav Nilsen & Gjengen har blitt et betraktelig mer interessant band de siste årene, og på Øya gjør de det aller meste riktig.

Jeg har en kompis som er en kløpper på å parodiere John Olav Nilsen. Det er ikke spesielt vanskelig, hevder han – rist sammen et knippe ord med urbane, gloomy konnotasjoner, syng dem så begrenset og småsurt du klarer og husk – for guds skyld! – å rime, koste hva det vil av bagateller som poetisk verdighet og setningsstruktur.

LesAlt fra Øya | Se: Bildegalleri fra Øya

Det er lett å gjøre narr av bergenserens evinnelige glorifisering av “de vakre taperne” (sukk), og jeg skal langt fra skryte på meg å ha etablert noe nært forhold til John Olav Nilsen & Gjengens tredje plate, Den eneste veien ut, som kom i fjor. Det burde jeg kanskje gjort – i det minste etter bandets dønn overbevisende innsats på Øyas siste dag å dømme.

Omtrent fire år har gått siden sist jeg så denne gjengen på en scene, og de er knapt til å kjenne igjen. Én ting er bandet, som har tatt steget fra å være en temmelig uforutsigbar (og tidvis amatørmessig) samling musikanter til å bli en enhet med betydelige muskler og profesjonalitet. Men viktigere er hovedpersonens egen utvikling: I 2013 utstråler Nilsen en genuin trygghet på scenen, ikke bare attityd. Den bruker han til å synge sikrere og bedre enn noensinne.

John Olav Nilsen & Gjengen på Øya '13. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3
John Olav Nilsen & Gjengen på Øya ’13. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

“Nesten som eg lever” åpner ballet, og den er en god indikasjon på at ting også har skjedd på låtskriverfronten. Nærmere lykken har JON&G aldri turt nærme seg, og det smitter over på et raust antall oppmøtte.

“Kinesisk fyrverkeri” og “Lengsel i luften” befester bandets grep på henholdsvis stram postpunk og hellströmsk øsepop, men minst like morsomt er det å høre dem fra sin groovy (seriøst!) side – “Hundeår” og “Klokkene” er prakteksempler. Da får det heller være at spoken word-partiene i “På et blunk” tynges ned av nødrim-o-rama også i levende live.

Høydepunktet er likevel avslutningslåten “Hull i himmelen”, åpningssporet på debuten For sant til å være godt, der allsangen lokker fram noe som minner mistenkelig om et smil på John Olav Nilsens lepper (men ikke sitér meg på det). Grunn til å være fornøyd med dagen har han uansett.

Marius Asp